§ 9-8. Midlertidig stans av mineralvirksomhet

Paragrafen lar departementet stoppe virksomheten for en periode. Det finnes to veier dit. Den første er en reaksjon på ulydighet. Har en rettighetshaver fått pålegg om tiltak og ikke fulgt det, kan departementet kreve at virksomheten stanses midlertidig. Den andre er ren sikkerhet. Departementet kan selv sette i gang stansen når det trengs for å avverge en «overhengende fare» (en fare som er like ved å inntreffe). Andre ledd nevner ikke noe krav om at et pålegg først må være oversett.

Tredje ledd handler om regningen. Rettighetshaveren kan bli pålagt å dekke kostnadene ved selve stansen. Kravet gir grunnlag for utlegg (tvangsinndriving av pengekravet) uten at staten først må få dom. Staten kan dermed gå rett på inndrivelse hvis betalingen uteblir.

Eksempel: Departementet gir en rettighetshaver pålegg om et tiltak, men rettighetshaveren gjør ikke som pålagt. Departementet kan da kreve midlertidig stans, og utgiftene ved stansen kan kreves dekket av rettighetshaveren. I et annet tilfelle oppstår en overhengende fare uten at noe pålegg er gitt. Da kan departementet stanse virksomheten for å avverge faren.

Midlertidig stans er ett av flere virkemidler i kapittel 9 mot brudd på reglene. Tvangsmulkt i § 9-6 skal presse fram gjennomføring av bestemmelser og vedtak. Overtredelsesgebyr i § 9-7 kan departementet pålegge den som har brutt loven. Et pålegg som ikke følges, kan også være grunn for tilbakekall etter § 9-9, og slik henger reglene sammen. Stansen er midlertidig, mens § 9-9 gir adgang til å gripe inn i selve tillatelsen. Etter § 9-10 fritar et tilbakekall ikke for økonomiske forpliktelser.