§ 9-7. Overtredelsesgebyr for brudd på loven

Overtredelsesgebyr er en økonomisk reaksjon departementet kan bruke mot den som har brutt bestemmelser i loven. Beløpet skal betales til statskassen. Tvangsmulkt i § 9-6 skal få reglene gjennomført, mens gebyret er en reaksjon på selve overtredelsen. Loven setter to grenser. En enkeltperson kan bare få gebyr hvis bruddet var forsettlig eller uaktsomt (gjort med vilje eller uten den aktsomheten som kunne forventes). Et foretak kan ikke få gebyr når bruddet skyldtes forhold det ikke rådde over.

Departementet kan gi forskrift om gebyret. Forskriften kan angi vilkårene for å ilegge det og hvor stort det skal være. Den kan også regulere renter og tilleggsgebyr hvis betalingen uteblir ved forfall, og når et gebyr som er ilagt, kan frafalles. Selve paragrafen nevner ingen beløp.

Skillet mellom person og foretak får praktisk betydning. Eksempel: Departementet mener at en enkeltperson har brutt en bestemmelse. Gebyr kommer da bare på tale hvis personen har handlet forsettlig eller uaktsomt. Et foretak som har brutt en regel på grunn av noe det ikke hadde kontroll over, kan ikke få gebyr. Ordlyden stiller ikke opp noe eget krav om skyld for foretak. Det avgjørende der er om forholdet lå utenfor foretakets kontroll.

Overtredelsesgebyr står i kapittel 9 sammen med flere andre virkemidler. Utgangspunktet er plikten i § 9-3: Rettighetshaveren og andre deltakere skal sette i verk systematiske tiltak for at loven følges. Tvangsmulkt i § 9-6 og midlertidig stans i § 9-8 er andre reaksjoner. Etter § 9-9 kan departementet endre eller trekke tilbake en tillatelse ved grove eller gjentatte overtredelser. Etter § 9-10 fritar ikke et tilbakekall for økonomiske forpliktelser som følger av loven.