§ 9-6. Tvangsmulkt ved brudd på havbunnsmineralloven
- Tvangsmulkt presser fram retting av et lovbrudd og straffer ikke det som er gjort.
- Den begynner vanligvis å løpe når fristen for retting er oversittet.
- Ved særlige grunner kan den fastsettes på forhånd.
- Størrelse og varighet kan reguleres i forskrift.
§ 9-6. Tvangsmulkt
Tvangsmulkt er et pressmiddel. Den kan brukes både mot brudd på selve loven og mot enkeltvedtak som departementet har fattet med hjemmel i loven. Paragrafen er ett av flere virkemidler i kapittel 9 for å få reglene fulgt.
Slik fungerer det vanligvis. Departementet oppdager et brudd og setter en frist for å rette det. Overskrides fristen, begynner mulkten å løpe. Loven har også en unntaksregel: Når det er særlige grunner, kan departementet bestemme mulkten på forhånd. Den løper da fra det tidspunktet en overtredelse eventuelt starter, og altså uten at en frist må ha gått ut først. Eksempel: Departementet oppdager at en rettighetshaver bryter et vilkår i tillatelsen. Rettighetshaveren får en frist til å rette forholdet, men ordner det ikke i tide. Da kan departementet la mulkten begynne å løpe.
Departementet kan gi forskrift om ordningen. Forskriften kan regulere hvor stor mulkten kan bli og hvor lenge den kan løpe. Den kan også si noe om hvordan mulkten fastsettes, og om når en mulkt som allerede har begynt å påløpe, kan frafalles. Størrelse og varighet er dermed ikke fastlagt i selve paragrafen.
Sammenheng med nabobestemmelsene: Kapittel 9 samler flere reaksjoner mot den som bryter reglene. § 9-7 lar departementet pålegge et overtredelsesgebyr til statskassen. § 9-8 gir adgang til å kreve midlertidig stans når et pålegg om tiltak ikke følges. § 9-9 handler om endring og tilbakekall av tillatelse. Utgangspunktet er plikten i § 9-3: Rettighetshaveren og andre deltakere skal sette i verk systematiske tiltak for at loven følges. Tvangsmulkt er et av midlene departementet kan gripe til når dette ikke er nok.