§ 40. Beredskapsplikt mot akutt forurensning

§ 40 pålegger den som driver virksomhet som kan gi akutt forurensning, en beredskapsplikt. Virksomheten skal ha den beredskapen som trengs for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense forurensningen dersom noe går galt. Hvor omfattende beredskapen må være, avhenger av en vurdering: den skal stå i et rimelig forhold til hvor sannsynlig akutt forurensning er, og til hvor store skadene og ulempene kan bli. Forurensningsmyndigheten kan fastsette nærmere krav til beredskapen, enten gjennom forskrift eller i det enkelte tilfellet, og kan bestemme at den private beredskapen skal samordnes med den kommunale og statlige beredskapen mot akutt forurensning.

Beredskapsplikten bygger på definisjonen av akutt forurensning i § 38: forurensning av betydning som inntrer plutselig og ikke er tillatt. I praksis må virksomheter som kan gi slik forurensning, ofte utarbeide en beredskapsplan som legges frem for godkjenning, jf. § 41, med retningslinjer for hva som skal gjøres om ulykken skjer. Driver flere virksomheter med risiko for akutt forurensning i samme område, kan myndigheten også pålegge dem å samarbeide om beredskapen, for eksempel gjennom en felles beredskapsplan og felles beredskapsutstyr, se § 42.

Den private beredskapsplikten i § 40 er bare en del av det samlede beredskapssystemet. Kommunene har sin egen beredskapsplikt mot mindre tilfeller av akutt forurensning som den private beredskapen ikke dekker, og skal også kunne legge frem sine beredskapsplaner for godkjenning, jf. § 43 og § 44. Ved svært omfattende ulykker kan det opprettes et statlig aksjonsutvalg som samordner myndighetenes arbeid og om nødvendig overtar ledelsen av innsatsen, se § 45. Oppstår akutt forurensning eller fare for det, skal den ansvarlige sette i verk tiltak for å avverge eller begrense skadene, jf. § 46, og andre kan i noen tilfeller ha en bistandsplikt etter § 47.