§ 39. Plikt til å varsle ved akutt forurensning

Paragrafen pålegger umiddelbar varsling til politiet når det oppstår akutt forurensning, eller når det er fare for at slik forurensning kan inntreffe. Plikten til å varsle ligger først og fremst på den som er ansvarlig for forurensningen, men også andre skal gi varsel, med mindre det er åpenbart unødvendig. Forurensningsmyndigheten kan gi nærmere regler om varsling i forskrift eller ved godkjenning av en beredskapsplan, blant annet om at varselet i noen tilfeller skal gå til en annen myndighet enn politiet, og at varslingsplikten skal omfatte norske fartøy uansett hvor de befinner seg.

I praksis er dette den første handlingen som forventes når noe går galt: en bedrift som opplever et utslipp, skal varsle politiet umiddelbart, uavhengig av om utslippet også omfattes av en beredskapsplan. Har virksomheten en godkjent beredskapsplan etter § 41, kan denne fastsette at varselet i stedet skal gå til en annen myndighet, for eksempel en miljøvernmyndighet, i stedet for politiet direkte. Er det norske skip som forurenser i internasjonalt vann, gjelder varslingsplikten likevel, siden reglene kan fastsettes til å følge fartøyet uansett hvor det befinner seg.

Varslingsplikten er den første av flere plikter i kapittelet om akutt forurensning: den bygger på definisjonen i § 38 og går forut for beredskapsplikten i § 40, som krever at virksomheten har en nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse og begrense forurensningen. Beredskapsplaner etter § 41 kan nettopp gi retningslinjer for hvordan varslingen skal skje i praksis, og forurensningsmyndigheten kan pålegge endringer i en godkjent plan eller kalle godkjenningen tilbake dersom den ikke er god nok. Brytes varslingsplikten, kan det få betydning for overtredelsesgebyr etter § 80.