§ 9-5. Endring av beregningsgrunnlaget i pensjonsordningen

§ 9-5 gir Finanstilsynet en kontrollmekanisme overfor pensjonsordninger som ikke er trygge nok. Hvis de tekniske forutsetningene bak ordningen, beregningsgrunnlaget, ikke lenger sikrer den pensjonen medlemmene har tjent opp, kan tilsynet pålegge foretaket eller pensjonskassen å endre grunnlaget. Beregningsgrunnlaget er de tekniske reglene som brukes til å regne ut hvor mye penger ordningen må sette av for å dekke fremtidige pensjonsutbetalinger, blant annet forventet levealder, avkastning og renteforutsetninger. Blir grunnlaget for optimistisk, kan ordningen ende opp med for lite kapital til å dekke det medlemmene har rett på. Bestemmelsen fungerer derfor som en sikkerhetsventil, og gir tilsynet myndighet til å gripe inn før problemet vokser seg større.

Når Finanstilsynet fatter et slikt vedtak, får det virkning fremover i tid: alle premier som forfaller etter vedtaksdatoen, skal beregnes etter det nye og strengere grunnlaget. Eldre premieinnbetalinger blir ikke omgjort i etterkant. Har omleggingen ført til at premiereserven - altså den kapitalen som står bak allerede opptjent pensjon - blir for liten, kan foretaket eller pensjonskassen dekke inn underskuddet gradvis. Loven tillater at inndekningen fordeles over tre år, typisk med rundt en tredjedel årlig, i stedet for at hele beløpet må skytes inn på én gang. Dette gir arbeidsgiveren tid til å områ seg økonomisk samtidig som medlemmenes opptjente rettigheter blir sikret over noe tid.

Paragrafen må leses i sammenheng med reglene om premiereserve og premieberegning. § 9-1 fastsetter at premiereserven alltid skal være stor nok til å dekke opptjent pensjon, mens § 9-2 og § 9-3 regulerer hvordan årets premie og selve beregningsgrunnlaget fastsettes. § 9-5 er dermed den bestemmelsen som trer i kraft når grunnlaget som § 9-1 til § 9-3 bygger på, viser seg å være utilstrekkelig. Regelverket for pensjonsordningen skal også ha en klausul om at premien eller andre vilkår kan endres hvis viktige forutsetninger endrer seg vesentlig, noe som gir foretaket et visst handlingsrom selv uten et pålegg fra tilsynet. For øvrige spørsmål om beregningsgrunnlaget viser loven til regler i en annen lov om forsikringsvirksomhet. Tenk deg for eksempel at en pensjonskasse har lagt til grunn en levealder som viser seg å være for lav i forhold til hvordan medlemmene faktisk lever; da kan Finanstilsynet bruke § 9-5 til å kreve et nytt og mer realistisk grunnlag, med ny premieberegning etter § 9-3 og eventuelt justert innskuddspremie etter § 9-6.

Systemet rundt beregningsgrunnlaget berører også andre deler av regelverket. Har arbeidstakerne selv tilskuddsplikt, er dette tilskuddet begrenset oppad, jf. § 9-4, og fastsettes uavhengig av at Finanstilsynet krever et nytt grunnlag. Kongen kan også bestemme at premiereserven skal tilføres en del av avkastningen ordningen får, jf. § 9-7, og at innskuddspremien til alderspensjon har en fastsatt øvre grense, jf. § 9-8. § 10-1, som kan brukes til blant annet å dekke inn ekstra kostnader som følger av en pålagt endring av beregningsgrunnlaget. Samlet viser dette at § 9-5 ikke er en isolert kontrollregel, men en del av et større system som skal sørge for at pensjonsordningen til enhver tid har nok kapital til å innfri det medlemmene har opptjent.