§ 5-3. Forholdsmessighetsprinsippet i foretakspensjon

Paragrafen stiller et rettferdighetskrav til pensjonsplanen: pensjonen til de ulike medlemmene skal stå i et rimelig forhold til hverandre. Det som sammenlignes er samlet pensjon fra ordningen og beregnet folketrygd, sett opp mot lønn og hvor lenge medlemmet har jobbet i foretaket. Prinsippet kalles forholdsmessighet (ytelsene skal stå i forhold til lønn og tjenestetid).

Kjernen er at pensjonen som andel av lønnen ikke kan være høyere for de best betalte enn for dem med lavere lønn. Planen kan likevel gi alle en minsteytelse, uavhengig av lønn, på opptil ett grunnbeløp i folketrygden. Minsteytelsen opptjenes gradvis etter tjenestetiden. Eksempel: to medlemmer med ulik lønn kan ha ulik pensjon i kroner, men den høytlønte kan ikke komme ut med en høyere prosentandel enn den lavtlønte.

Har foretaket også betalt premie til andre pensjonsordninger for medlemmet, regnes ytelsene derfra med i sammenligningen. En ordning ved siden av kan altså ikke overses. For folketrygdens del viser § 5-3 til § 5-5. Den sier at grunnpensjonen settes til grunnbeløpet eller tre firedeler av det, og at tilleggspensjonen regnes etter folketrygdens regler på lønn som er pensjonsgivende i ordningen. Ved deltid regnes folketrygden ut fra full stilling og reduseres forholdsmessig.

§ 5-2 lister opp hvordan ytelsesbasert pensjon kan fastsettes, og § 5-4 sier at lønn er det medlemmet får fra foretaket. § 5-3 virker sammen med § 5-7, som setter et øvre tak: for lønn opp til 6 G (seks ganger folketrygdens grunnbeløp) kan samlet pensjon nå 100 prosent, mellom 6 og 12 G er grensen 70 prosent, og over 12 G er den null. § 5-3 handler om fordelingen mellom medlemmer, mens § 5-7 handler om hvor høy samlet pensjon kan bli for det enkelte medlem.