§ 11-19. Grunnlaget for beregning av arbeidsavklaringspenger

Denne paragrafen avgjør hvilken inntekt arbeidsavklaringspengene bygger på. Beregningen tar utgangspunkt i det medlemmet tjente det kalenderåret som kom rett før arbeidsevnen ble halvert eller mer redusert. Ligger snittet av de tre siste årene før dette tidspunktet høyere, er det snittet som gjelder.

Inntekten som regnes med, er pensjonsgivende inntekt (inntekt som gir grunnlag for pensjonsopptjening). Hva som teller, er nærmere definert i § 3-15. Utgangspunktet der er personinntekt etter skatteloven, men blant annet uføretrygd og enkelte engangsutbetalinger fra pensjonsordninger er holdt utenfor.

Inntekten justeres først etter endringene i grunnbeløpet (en regnestørrelse i folketrygden) fram til søknadstidspunktet. Så kommer et tak. Tjener man mer enn seks ganger det gjennomsnittlige grunnbeløpet i et år, teller det overskytende ikke med. Når ytelsen først er fastsatt, følger grunnlaget senere endringer i grunnbeløpet.

Tidspunktet som bestemmer beregningsåret, er da arbeidsevnen ble halvert eller mer redusert. Dette kravet står i § 11-5, som ber om en samlet vurdering av blant annet helse, utdanning og arbeidsmuligheter. Beregningsgrunnlaget brukes videre i § 11-20, der ytelsen settes til 66 prosent av grunnlaget, med en nedre grense knyttet til grunnbeløpet. Både § 11-22 om yrkesskade og § 11-28 om andre reduserte ytelser henger sammen med denne paragrafen.

Eksempel: En arbeidstaker hadde lav inntekt året før arbeidsevnen falt, fordi hun var syk store deler av året. Årene før ga langt høyere inntekt. Snittet av de tre siste årene gir da det høyeste grunnlaget, og det er dette som brukes.