§ 20-53. Finansiering av krisehåndtering i konsern

Paragrafen svarer på et praktisk spørsmål ved krisehåndtering av konsern på tvers av landegrenser: hvem betaler? Gjelder det et norsk morselskap (§ 20-48) eller et norsketablert konsernforetak i et konsern med hovedsete i et annet EØS-land (§ 20-47), skal hvert lands finansieringsordning bidra, blant annet krisetiltaksfondet etter § 20-50. Fordelingen mellom ordningene er ikke fastsatt i loven, men overlatt til en finansieringsplan.

Den myndigheten som har ansvaret for krisehåndteringen, lager sammen med konsernets kriseutvalg en finansieringsplan som fordeler byrden mellom ordningene. Fremgangsmåten for å fastsette planen hentes fra tredje ledd i både § 20-48 og § 20-47. Etter disse fastsettes en plan i fellesskap av myndighetene, og hvis de er uenige, kan de som er enige, vedta den med virkning for foretakene i sine land. Departementet kan gi forskrift om planen og om fordelingen av bidrag.

Det norske krisetiltaksfondet er den ene kilden i slike tilfeller. Etter § 20-50 skal det minst utgjøre én prosent av samlede garanterte innskudd, og Bankenes sikringsfond forvalter det (§ 20-56). Er fondet under minstekravet, dekker foretakene det manglende ved garanti. Bruk av pengene er ellers bundet til formålene i § 20-52, og etter § 20-55 kan tilsynet kreve tilbake det fondet har betalt ut etter § 20-52 eller § 20-53.

Eksempel: et norsk morselskap krisehåndteres, og et datterforetak i et annet EØS-land inngår i krisehåndteringen. Begge landenes finansieringsordninger bidrar da, og planen sier hvor mye hver av dem skal dekke.

Paragrafene rundt hører sammen: § 20-51 regulerer foretakenes årlige bidrag, § 20-54 bidraget fra innskuddsgarantifondet og § 20-57 klage på vedtak om bidrag, som går til departementet. § 20-47 og § 20-48 bestemmer hvem som varsles og hvordan krisehåndteringsplanen fastsettes, og finansieringsplanen følger samme fremgangsmåte for å bli vedtatt.