§ 20-47. Krisehåndtering av norsk foretak i konsern med morselskap i annen EØS-stat

Paragrafen regulerer hva som skjer når et norsk foretak er del av et finanskonsern med hovedsete i et annet EØS-land, og departementet bestemmer at foretaket oppfyller vilkårene for krisehåndtering i § 20-15. Finanstilsynet skal da gi beskjed til krisehåndteringsmyndigheten som har ansvaret for konsernet, og til medlemmene i konsernets kriseutvalg.

Underretningen skal opplyse om vedtaket og om hvilke krisetiltak som er planlagt. Deretter er det konsernets myndighet som har ordet. Mener den at tiltakene ikke vil påvirke konsernet så mye at et konsernforetak i dens eget EØS-land vil oppfylle vilkårene for krisehåndtering, kan tiltakene settes i verk. Har den derimot innen 24 timer etter at varselet kom sendt kriseutvalget et forslag til krisehåndteringsplan, faller denne adgangen bort. En slik plan omhandler tiltak for de enkelte konsernforetakene og samordningen av dem.

Selve planen fastsettes i fellesskap av krisehåndteringsmyndighetene for foretakene den omfatter. Blir myndighetene ikke enige, kan de som støtter planen, vedta den med virkning for konsernforetakene i sine egne land. Uenighet stanser dermed ikke planen.

Paragrafen har et motstykke i § 20-48, som gjelder motsatt situasjon: et norsk morselskap i konsern med virksomhet innenfor EØS. Kriseutvalget som omtales, opprettes etter § 20-46. Vilkårene i § 20-15 er utgangspunktet: foretaket må være eller ventes å bli kriserammet (i alvorlig økonomisk krise), private tiltak må ikke rimelig kunne hindre det, og allmenne interesser må tilsi krisehåndtering. § 20-53 (bruk av midler ved krisehåndtering av konsern) viser til denne paragrafen. Hensynet til virkninger i andre EØS-stater etter § 20-45 gjelder ved siden av.