§ 13-20. Innløsning av elektroniske penger

Paragrafen gir den som eier elektroniske penger (ihendehaveren) rett til å få dem løst inn i vanlige penger. Utstederen skal betale ut pålydende verdi, det vil si det samme beløpet som e-pengene representerer, når eieren krever det. Kravet på innløsning foreldes ikke, så retten faller ikke bort med tiden. Avtalen mellom utsteder og eier skal beskrive vilkårene klart.

Innløsning skal som hovedregel være gratis. Utstederen kan bare ta betalt i ett tilfelle: Det er avtalt at e-pengene har en tidsbegrenset gyldighet, og innløsning kreves før utløpet eller mer enn ett år etter. Gebyret må være avtalt allerede da e-pengene ble utstedt. Det kan heller ikke være høyere enn foretakets faktiske kostnader ved å gjennomføre innløsningen.

Utstederen skal gi opplysninger om vilkårene før avtalen inngås. Kunden skal altså vite hva innløsning innebærer og hva det eventuelt koster før han binder seg.

Reglene i paragrafen kan fravikes utenfor forbrukerforhold. Er kunden en næringsdrivende, kan partene avtale vilkår som avviker. For forbrukere er reglene ufravikelige.

Eksempel: En kunde har e-penger med avtalt gyldighet, og ber om innløsning midt i gyldighetsperioden. Utstederen kan ta et gebyr bare hvis det er avtalt ved utstedelsen, og gebyret kan ikke overstige de faktiske kostnadene.

Bestemmelsen kommer etter § 13-18 om sikring av kundemidler og § 13-19, som krever at innbetalte midler omgjøres til e-penger og forbyr renter. Innløsningsretten er den motsatte bevegelsen: fra e-penger tilbake til vanlige penger. Neste paragraf, § 13-21, gjelder utveksling av betalingsinformasjon, og § 13-22 og § 13-23 gjelder aksjeeierskap og investeringsstrategi.