§ 11-11. Overpantsettelse: sikkerhetsmassen må være verdt mer enn obligasjonene

Overpantsettelse betyr at det stilles mer sikkerhet enn det som strengt tatt trengs. Etter første ledd skal sikkerhetsmassen alltid være verdt mer enn obligasjonene med fortrinnsrett som har dekning i den. Obligasjonseierne har dermed en buffer hvis verdien på lånene i massen faller.

Departementet kan gi forskrift om hvordan verdiene skal beregnes, og om hvor stor forskjellen skal være. Det kan også gi regler for kredittforetak som ikke oppfyller kravet.

Annet ledd begrenser hva som får telle med. Lån til samme låntaker, og lån med sikkerhet i samme formuesgode, kan til sammen ikke regnes med for mer enn fem prosent av hele massen. Poenget er at én stor låntaker eller ett stort objekt ikke skal kunne trekke opp verdien av massen alene. Eksempel med rollene i loven: en låntaker har lån som utgjør en større del av massen enn fem prosent. Bare fem prosent teller da i beregningen. Departementet kan i forskrift bestemme at lån over grensen likevel telles med når det foreligger tilleggssikkerhet.

Kravet må sees sammen med naboparagrafene. § 11-8 sier hvilke typer fordringer som kan inngå i massen. § 11-9 krever at verdien av pantsatte formuesgoder settes forsvarlig og ikke høyere enn markedsverdien etter en forsiktig vurdering. Slike verdier gir grunnlaget for sammenligningen med obligasjonene. § 11-10 sikrer at massen er atskilt og identifiserbar. § 11-12 stiller egne krav til likviditet.

Verdien av obligasjonene og massen skal etter § 11-13 stå i registeret for hvert OMF-program, og § 11-14 pålegger foretaket å oppnevne en overvåker. Hvorfor kravet betyr noe, ser man i § 11-15. Ved krisehåndtering eller avvikling under offentlig administrasjon har obligasjonseierne fortrinnsrett til dekning i massen. Er massen verdt mer enn obligasjonene, er det større sjanse for at alle får full dekning.