§ 9-5. Vern av fortrolig kommunikasjon med yrkesutøvere

§ 9-5 verner samtaler og annen kommunikasjon som er betrodd yrkesutøvere med lovbestemt taushetsplikt, som prester, advokater og leger. Vernet gjelder kommunikasjon med de samme yrkesgruppene som er beskyttet av bevisforbudet i straffeprosessloven § 119, og i tvisteloven § 22-5, altså regler som ellers hindrer disse yrkesutøverne i å vitne om det de er blitt betrodd. Etterretningstjenesten skal som hovedregel ikke behandle slik kommunikasjon når yrkesutøveren eller den som har betrodd seg, bor i Norge eller er norsk statsborger.

Vernet er likevel ikke absolutt. Dersom hensynene bak vernet må vike for nasjonale sikkerhetsinteresser, og dette er strengt nødvendig, kan tjenesten behandle kommunikasjonen likevel. En slik beslutning kan bare treffes av sjefen for Etterretningstjenesten personlig, ikke av underordnet personell, og den må være skriftlig og begrunnet i både det faktiske og det rettslige grunnlaget. Beslutningen skal meldes til EOS-utvalget, som dermed får mulighet til å kontrollere at unntaket er brukt riktig.

§ 9-5 står i kapittel 9 om behandling av personopplysninger etter innhenting, og gjelder ved siden av det generelle behandlingsgrunnlaget i § 9-2 og diskrimineringsforbudet i § 9-4. Etter § 9-3 gjelder kapittel 9 ikke for selve innhentingen, bare for den videre behandlingen. Ved siden av vernet for fortrolig kommunikasjon med yrkesutøvere, har loven en tilsvarende bestemmelse i § 9-6 om vern av journalistiske kilder. Paragrafen er også vist til fra § 10-4, som regulerer utlevering av overskuddsinformasjon.