§ 15-10. Tilbakebetaling av overpris mellom tilbydere

Paragrafen gir en tilbyder som har betalt for mye til en annen tilbyder, rett til å kreve overskuddet tilbake. Grunnlaget er at prisen som faktisk ble betalt, var høyere enn prisen som følger av regler eller vedtak etter ekomloven. Det samme gjelder når overprisen skyldes at motparten har brutt plikten til likebehandling av tilbydere (ikke-diskriminering).

Kravet kan også løftes til departementet. Den berettigede kan be om et enkeltvedtak (en bindende avgjørelse rettet mot bestemte parter) om tilbakebetaling mellom tilbyderne. Departementet skal blant annet se på hvor stort beløpet er, og om tjenesten tidligere er priset for lavt. Sier departementet nei, kan avgjørelsen ikke påklages.

Departementets vurdering gir rom for skjønn. Har tjenesten tidligere vært priset for lavt, kan det også veie inn. Avslag kan ikke påklages, så tilbyderen har i praksis ingen klagevei i den saken.

Tilbakebetalingskravet gir rente etter forsinkelsesrenteloven, altså loven om renter ved forsinket betaling. Før forsinkelsesrenten kommer inn, er satsen Norges Banks pengemarkedsrente pluss fire prosentpoeng.

Paragrafen skiller seg fra resten av kapittel 15. De fleste reglene der gir departementet virkemidler mot lovbrudd, som tilbakekall av tillatelse (§ 15-6), stenging (§ 15-7), tvangsmulkt (§ 15-11) og overtredelsesgebyr (§ 15-12). Denne paragrafen handler i stedet om oppgjør mellom private aktører, med departementet som mulig avgjører. Utmåling av gebyr følger § 15-13, og visse overtredelser kan straffes etter § 15-14.

Eksempel: Tilbyder A har i en periode betalt tilbyder B mer enn den prisen som er fastsatt etter loven. A kan kreve differansen tilbake og kan be departementet vedta at B skal betale. Kravet gir rente.