§ 10-4. Småcellebasestasjoner: tilgang til offentlige bygg og anlegg

Paragrafen gir tilbydere av kommunikasjonsnett en rett til å be om plass for småcellebasestasjoner, det vil si små, lokale basestasjoner. Stat, fylkeskommuner og kommuner skal som hovedregel si ja når bygninger, anlegg eller andre innretninger de rår over egner seg til stasjonene, eller trengs for å koble dem til transportnettet.

Forespørselen må være skriftlig og oppgi tidsrammen for etablering eller tilkobling. Den som får forespørselen, skal svare skriftlig innen to måneder etter at forespørselen er fullstendig. Et avslag må begrunnes og bygge på objektive, åpne og forholdsmessige kriterier. Eksempler i loven er sikkerhet og vern av kulturminner, blant annet fasader og tak på kirker.

Får tilbyderen tilgang, skal vilkårene, også prisen, være rettferdige, rimelige og åpne, og de skal ikke forskjellsbehandle. Departementet kan gi forskrift om tilgangen, om vilkår og pris, og om unntak fra plikten. Det kan også gi forskrift om bruk av småcellebasestasjoner og om deres fysiske og tekniske egenskaper.

Plikten retter seg mot det offentlige som eier av bygg og anlegg. Det skiller den fra § 10-3, der Nasjonal kommunikasjonsmyndighet kan pålegge tilbydere og netteiere å gi tilgang til kabler og fasiliteter, og fra § 10-2, som gjelder deling av infrastruktur mellom tilbydere. Kapittelet handler ellers om ekspropriasjon i § 10-1, infrastruktur for frekvenstjenester i § 10-5 og kartlegging av bredbåndsdekning i § 10-6.

Eksempel: En tilbyder ber en kommune om å få sette opp en småcellebasestasjon på en kommunal bygning. Kommunen må svare skriftlig innen to måneder. Sier den nei, må avslaget begrunnes med kriterier som sikkerhet eller vern av bygningen.