§ 10-19. Godkjenning av barnevernsinstitusjoner

Denne paragrafen avgjør hvem som får drive en barnevernsinstitusjon. Tillatelsen gis av Bufetat (barne-, ungdoms- og familieetaten) på regionalt nivå, og den kalles godkjenning. Uten godkjenning kan ikke et sted brukes som barnevernsinstitusjon. Bufetat kan ikke gi tillatelsen fritt. Institusjonen må drives i samsvar med barnevernsloven og forskriftene, og ellers på en forsvarlig måte.

Godkjenningen gjelder bestemte målgrupper. En institusjon som er godkjent for én gruppe barn, har dermed ikke automatisk lov til å ta imot en helt annen gruppe. Institusjoner kan også bestå av flere avdelinger. Har en avdeling egne faglige og administrative oppgaver som den styrer selv, trenger den sin egen godkjenning i tillegg. Eksempel: en institusjon har to avdelinger, og den ene styrer sin egen faglige drift og eget budsjett. Den avdelingen trenger egen godkjenning, selv om institusjonen som helhet allerede er godkjent.

Godkjenningen er heller ikke varig uansett hva som skjer. Slutter institusjonen å oppfylle vilkårene, skal det fattes vedtak om at godkjenningen faller bort. Avgjørelser om godkjenning kan påklages. Klagen går til sentralt nivå i etaten, ikke til regionen som traff avgjørelsen. Departementet kan gi forskrift om selve ordningen, om regnskapsføring og om hvordan offentlige myndigheter får se regnskapene.

Paragrafen henger tett sammen med naboparagrafene. Kravet om at enhver institusjon skal være godkjent, står også i § 10-17. Kravene til bemanning og kompetanse står i § 10-18. Sentre for foreldre og barn med heldøgnstjenester er underlagt samme godkjenningsordning, og § 10-23 viser uttrykkelig hit. Paragrafene 11-5 (rettigheter for barnet og krav til omsorgssenteret), 12-1 (anvendelse av forvaltningsloven) og 16-6 (særbestemmelser for Oslo kommune) viser alle hit.