§ 3. Barns medvirkning og hensynet til barnets beste

Paragrafen gir barn i barnehagen en egen rett til å si hva de mener. Retten gjelder to områder: det som skjer i barnehagens hverdag, og saker som angår det enkelte barnet. Retten tilhører barnet selv, ikke foreldrene.

Andre ledd går lenger enn retten til å bli hørt: barna skal jevnlig få mulighet til å delta aktivt når barnehagen planlegger og vurderer virksomheten sin. Medvirkning er altså ment som en fast del av arbeidet, ikke noe som skjer bare ved enkelte anledninger. Ordet «jevnlig» viser at én engangsrunde ikke er nok.

Tredje ledd sier at barnets synspunkter skal telle, men vekten avhenger av alder og modenhet. Et lite barn og et eldre barn skal dermed ikke behandles likt. Loven krever ikke at barnet får det som det vil, bare at synspunktene får reell vekt.

Fjerde ledd sier at hensynet til barnets beste skal være grunnleggende når det handles eller avgjøres noe som angår barn i barnehagen. Loven sier «et» grunnleggende hensyn, ikke «det», så andre hensyn kan også spille inn. Regelen omfatter både handlinger og avgjørelser, altså ikke bare formelle vedtak.

Paragrafen står i kapittelet om barns og foreldres medvirkning. Foreldrenes side reguleres i § 4, som krever at barnehagen har både foreldreråd og samarbeidsutvalg for å sikre samarbeid med hjemmene. § 5 lar kommunen bestemme at kommunal barnehage og grunnskole kan ha felles samarbeidsutvalg. Barnas medvirkning etter § 3 er dermed ett spor, og foreldrenes organiserte medvirkning et annet.

Eksempel: Barnehagen planlegger et opplegg for en periode. Barna får da mulighet til å si hva de vil holde på med. Personalet legger vekt på synspunktene ut fra alder og modenhet, og tar samtidig hensyn til hva som er best for barna.