§ 3-6. Hva som regnes som utdeling fra selskapet

Paragrafen setter rammen for hvordan verdier kan gå fra selskapet til aksjeeierne. Utdeling er bare lov gjennom lovregulerte kanaler, for eksempel utbytte eller oppløsning. Loven har egne regler for hver kanal, og alt utenom er ikke tillatt.

Utdeling er et vidt begrep. Det omfatter enhver overføring av verdier som gagner aksjeeieren, enten direkte eller indirekte. En overføring trenger derfor ikke hete utbytte for å regnes med. Verdien settes til virkelig verdi (hva tingen faktisk er verdt) på den dagen overføringen skjer. Regnskapsverdien er altså ikke avgjørende når man skal finne ut hvor mye som er delt ut.

Når loven setter en beløpsgrense for utdeling, måles grensen mot balanseført verdi (verdien eiendelen har i regnskapet). Virkelig verdi brukes altså til å regne ut hva som er utdelt, mens regnskapsverdien brukes til å sjekke om grensen holder. Departementet kan i forskrift bestemme at en annen verdi skal brukes for bestemte utdelinger. Departementet kan dessuten gi forskrift om utregning av fri og bundet egenkapital dersom regnskapet er ført i utenlandsk valuta.

§ 3-7 bygger videre på denne paragrafen. Utdeling i strid med loven må tilbakeføres av mottakeren, med unntak for mottakere som var i god tro ved utbytte og enkelte andre lovlige utbetalinger. § 3-4 stiller kravet om forsvarlig egenkapital og likviditet, og § 3-5 gir styret handleplikt når egenkapitalen svikter. § 3-8 regulerer avtaler med aksjeeiere og ledelse, og § 3-9 transaksjoner i konsern.

Eksempel: En aksjeeier får overført en eiendel fra selskapet uten å betale full pris. Overføringen er en utdeling selv om den ikke er kalt utbytte, og verdien regnes ut etter det eiendelen var verdt på overføringsdagen.