§ 9-3. Helsedirektoratets tilsyn med reklameforbudet

Paragrafen gir Helsedirektoratet ansvaret for å kontrollere at reklameforbudene i kapittel 9 blir fulgt. Direktoratet kan undersøke og besiktige virksomheter, og har adgang til å kreve utlevert eller beslaglegge dokumenter når det trengs for å gjøre jobben. Kontrollen kan omfatte alt fra lokaler og grunn til innretninger, utstyr og transportmidler som brukes i næringen. Jobber du hos en bedrift som blir kontrollert, har du plikt til å hjelpe til og veilede tilsynet. Trenger direktoratet ekstra hjelp for å gjennomføre en kontroll, kan det be politiet bistå.

Opplysningsplikten gjelder bredt: hvem som helst må bidra med informasjon Helsedirektoratet trenger for å løse oppgaver knyttet til reklamekapittelet, ikke bare virksomheten som kontrolleres. En vanlig taushetsplikt - enten den bygger på lov, avtale eller pålegg fra andre - går normalt ikke foran denne plikten, og hindrer heller ikke direktoratets adgang til å granske og besiktige. Et unntak gjelder for opplysninger som er særlig beskyttet gjennom bevisforbudsreglene i straffeprosessloven §§ 117 til 120, med ett avgrenset unntak: første punktum i første ledd av straffeprosessloven § 118 omfattes ikke av vernet. Foreligger det rimelig mistanke om at reklameforbudet for alkoholholdig drikk i § 9-2 er brutt, og særlige grunner tilsier det, kan en leverandør av elektronisk kommunikasjon likevel pålegges å utlevere data om hemmelig telefonnummer, andre abonnementsopplysninger eller kommunikasjonsadresse - selv om dette normalt ville vært dekket av andre punktum i samme ledd i straffeprosessloven § 118.

§ 9-3 er verktøyet Helsedirektoratet bruker for å håndheve forbudene i naboparagrafene: forbudet mot reklame for alkoholholdig drikk i § 9-2, og forbudet mot reklame for apparater til å tilvirke eller omdestillere sprit i § 9-1. Departementet kan gi nærmere forskrifter om avgrensning og unntak fra reklameforbudet i § 9-2, jf. andre ledd der. Avdekker Helsedirektoratet brudd etter en kontroll, går saken videre til § 9-4, der direktoratet kan pålegge retting med en frist. Vedtak om retting kan klages inn for Markedsrådet etter § 9-5. Loven setter også en grense for statens styring: etter § 9-6 kan ikke Kongen instruere direktoratet eller omgjøre vedtak i enkeltsaker mot tilbydere av fjernsyn, strømmetjenester eller videodelingsplattformer.