§ 8-2. Forvaltere fra andre EØS-stater som virker i Norge

Paragrafen er motstykket til § 8-1 og handler om forvaltere som er etablert i en annen EØS-stat og vil virke i Norge. De kan forvalte et fond som er etablert i Norge, eller yte visse tjenester her. Betingelsen er at forvalteren har tillatelse i hjemstaten til dette. Starttidspunktet er avgjørende: forvalteren kan begynne når hjemstatens tilsyn har gitt forvalteren beskjed om at Finanstilsynet har fått meldingen om aktiviteten i Norge. Ordlyden knytter startskuddet til hjemstatens varsel, ikke til en norsk tillatelse.

Hvilke tjenester det gjelder, står i § 2-2. Første ledd slår fast at forvaltning av alternative investeringsfond som utgangspunkt krever tillatelse fra Finanstilsynet. Tredje ledd åpner for at en ekstern forvalter kan få tillatelse til å forvalte investorers porteføljer individuelt og etter fullmakt. Fjerde ledd nevner tilleggstjenester som investeringsrådgivning og oppbevaring og forvaltning av fondsandeler. Det er disse to leddene paragrafen viser til når den snakker om tjenester.

Sammenhengen med § 8-1 er speilvendt. Der melder en norsk forvalter fra til Finanstilsynet, som sender meldingen til vertsstaten og gir forvalteren beskjed. Her går varselet motsatt vei, fra utlandets tilsyn til Finanstilsynet. § 8-3 gjelder norske forvaltere og fond utenfor EØS som ikke selges i EØS, og § 8-4 gir departementet adgang til å gi forskrifter om grensekryssende forvaltning.

Tre paragrafer i kapittel 10 viser til denne: § 10-1 om opplysningsplikt, § 10-2 om pålegg om retting og § 10-4 om tilsynssamarbeid og utveksling av informasjon med andre tilsynsmyndigheter. Eksempel: en forvalter med tillatelse i en annen EØS-stat vil forvalte et fond som er etablert i Norge. Forvalteren venter til hjemstatens tilsyn melder at Finanstilsynet er varslet, og kan så starte.