§ 24 — Reservasjonsrett for helsepersonell

Loven anerkjenner at enkelte i helsetjenesten kan ha egne, personlige grunner til å ikke ønske å delta i selve abortinngrepet, men den setter samtidig klare grenser rundt denne adgangen, nettopp for å hindre at den undergraver tilbudet helseforetakene er pålagt å sikre etter § 22.

Retten går ut på å slippe å delta direkte i selve inngrepet — enten det er kirurgisk eller, som loven presiserer særskilt, gjennom å skrive ut og administrere legemidler ved en medikamentell prosedyre. Denne siste presiseringen er ikke tilfeldig: medikamentell abort, altså gjennomført med tabletter fremfor et kirurgisk inngrep, utgjør i dag en stor andel av alle tidlige aborter, og uten en uttrykkelig regel kunne det vært uklart om reservasjonsadgangen også omfattet den legemiddelfaglige siden, eller bare det som tradisjonelt regnes som selve «operasjonen».

Samtidig trekkes en tydelig ytre grense: adgangen dekker ikke alminnelig stell og pleie av pasienten i tiden rundt inngrepet. En helsearbeider kan altså ikke bruke denne bestemmelsen til å avstå fra vanlig omsorg og oppfølging — det som er omfattet, er den aktive, direkte medvirkningen til selve prosedyren, ikke pasientkontakten for øvrig.

Andre ledd inneholder et krav som er lett å overse, men som har stor praktisk betydning: reservasjonen kan ikke gjøres selektiv, den må gjelde generelt for enhver form for abort. En ansatt kan med andre ord ikke akseptere å delta der begrunnelsen er fare for den gravides helse, men trekke seg der begrunnelsen er en fostertilstand, eller omvendt. Alt-eller-ingenting-kravet hindrer at reservasjonsretten glir over til å bli en mulighet for den enkelte til selv å vurdere hvilke begrunnelser for abort som er «gode nok».

Reservasjonsretten er en rettighet for den enkelte ansatte, ikke en unnskyldning for arbeidsgiver. De regionale helseforetakenes sørge-for-plikt etter § 22 gjelder uavkortet selv om enkelte ansatte reserverer seg — det betyr i praksis at arbeidsgiver må organisere bemanningen slik at det uansett finnes tilstrekkelig personell tilgjengelig til å utføre inngrepene som faktisk etterspørres. En avdeling kan med andre ord ikke bruke summen av ansattes reservasjoner som en begrunnelse for et redusert tilbud. Denne balansen — individuell samvittighetsfrihet på den ene siden, og et uforminsket kollektivt behandlingstilbud på den andre — er trolig grunnen til at loven har lagt nærmere regulering av den praktiske gjennomføringen til forskrift etter § 27, fremfor å prøve å løse alt i selve lovteksten.

Loven regulerer ikke uttrykkelig hvordan eller når en ansatt skal melde fra om sin reservasjon, noe som — som nevnt ovenfor — er nettopp den typen praktiske detalj forskriftshjemmelen i § 27 kan fylle ut nærmere. Inntil en slik forskrift eventuelt foreligger, er det opp til den enkelte arbeidsgiver å etablere rutiner som både respekterer den ansattes rett og sikrer at avdelingen har oversikt over egen kapasitet til enhver tid. Inntil videre er dette derfor et område der lokal praksis trolig varierer noe fra sykehus til sykehus.

• Helsepersonell kan av personlig overbevisning velge bort direkte deltakelse i abortinngrep, inkludert forskrivning av legemidler ved medikamentell abort.
• Alminnelig pleie og omsorg for pasienten i forbindelse med inngrepet faller utenfor reservasjonsretten.
• Reservasjonen må gjelde alle former for abort samlet — den kan ikke begrenses til bestemte begrunnelser.