§ 23 — Tilbud om informasjon, veiledning og oppfølgingssamtaler

Der § 22 handler om selve inngrepet, er denne paragrafen motstykket for de tre støtterettighetene som følger av § 6. Ansvaret er lagt til kommunene og de regionale helseforetakene i fellesskap, noe som gjenspeiler at slike tjenester naturlig kan ytes både i kommunehelsetjenesten — fastlege, helsestasjon — og i spesialisthelsetjenesten.

Loven sikrer at ingen del av § 6 blir stående uten en tilsvarende plikt på tjenestesiden: veiledning til den som fortsatt vurderer sitt valg, informasjon om hva inngrepet og eventuelle komplikasjoner innebærer i forkant, og et tilbud om samtaler i etterkant for den som har gått gjennom det. Ved å bygge strukturen direkte opp mot rettighetene i § 6, blir det enkelt å se at hver av de tre fasene har et definert ansvarssubjekt på motsatt side.

Andre ledd inneholder en kvalitetsstandard som gjelder for absolutt all informasjon og veiledning etter denne paragrafen: den skal være saklig og balansert. Dette er en direkte videreføring av kravet som allerede følger av formålsparagrafen, og gjentakelsen er neppe tilfeldig — den fungerer som en målestokk tjenesteyterne må forholde seg til uavhengig av egne, personlige oppfatninger om abortspørsmålet. Målet er at den gravide skal forstå sine reelle valgmuligheter, ikke bli dyttet mot ett bestemt utfall.

I praksis er det denne paragrafen som gjør at en gravid som vurderer abort, kan forvente et strukturert støttetilbud uansett hvor i landet hun bor eller midlertidig oppholder seg, uten at kvaliteten skal avhenge av tilfeldigheter ved den enkelte kommunen eller det enkelte helseforetaket.

Det er verdt å presisere at denne plikten gjelder fullt ut også for de aller fleste sakene som aldri kommer i nærheten av en abortnemnd — altså alle tilfellene der abort skjer som en selvbestemt beslutning innenfor uke 18. Informasjons- og veiledningsplikten er med andre ord ikke noe som bare aktiveres i de mer kompliserte, senere sakene, men en generell del av helsetjenestens ansvar overfor enhver gravid som vurderer spørsmålet, uansett hvor tidlig i svangerskapet hun er. I praksis er lavterskeltilbud som helsestasjon for ungdom og fastlegekontor ofte det første stedet en gravid tar kontakt, nettopp fordi terskelen der er lavere enn ved henvendelse direkte til en sykehusavdeling.

Verdt å nevne er også at denne plikten naturlig overlapper med det bredere arbeidet kommuner og helsestasjoner allerede gjør på seksualundervisning og veiledning for unge. En helsestasjon for ungdom som allerede har god og løpende kontakt med målgruppen, vil derfor gjerne være godt posisjonert til å oppfylle nettopp denne delen av lovens krav i praksis, selv om paragrafen i seg selv ikke pålegger noen bestemt organisatorisk løsning for hvordan tilbudet skal bygges opp. Nettopp denne fleksibiliteten gjør at ulike kommuner i praksis kan velge ulike modeller for hvordan de organiserer tilbudet, så lenge sluttresultatet er reell og tilgjengelig veiledning for den som trenger det.

• Kommunene og de regionale helseforetakene deler ansvaret for tilbudene som følger av § 6: veiledning, informasjon før inngrep og oppfølging etterpå.
• All informasjon og veiledning skal være saklig og balansert, uavhengig av tjenesteyterens eget syn.
• Bestemmelsen sørger for at hver rettighet i § 6 har et klart definert ansvarssubjekt på tjenestesiden.