§ 18 — Automatisk overprøving ved avslag

Denne paragrafen bryter med hovedregelen i norsk forvaltningsrett om at det er parten selv som må klage aktivt for at en sak skal overprøves. Her er logikken snudd på hodet: sier en abortnemnd nei til et ønske om abort, plikter nemnda selv — uten at den gravide må be om det — straks å videresende både avgjørelsen og hele sakens dokumenter til Abortklagenemnda.

Begrunnelsen for denne automatikken er ikke vanskelig å se. I en situasjon der tiden løper, særlig for saker som nærmer seg den ytre grensen ved uke 22, kan man ikke forutsette at en gravid i en allerede krevende livssituasjon har overskudd til selv å sette i gang en formell klageprosess, sette seg inn i frister og formulere en klage. Ved å gjøre overprøvingen automatisk fjernes denne terskelen helt, slik at ingen avslag blir stående uprøvd bare fordi den det gjelder ikke rakk å klage eller ikke visste hvordan.

Andre ledd har også en side som er lett å overse: Abortklagenemnda skal gå gjennom samtlige sider ved saken. Klageorganets oppgave er ikke begrenset til å sjekke om førsteinstansen fulgte riktig fremgangsmåte, eller til de konkrete punktene en eventuell klage måtte ha pekt på — det gjør en fullstendig ny vurdering av både fakta og jussen, omtrent som om saken kom opp for aller første gang.

Til sammen gjør automatikken og den fullstendige overprøvingen dette til noe mer enn en tradisjonell klagerett — i praksis fungerer det som en obligatorisk to-instansbehandling av ethvert avslag, helt uavhengig av om den gravide selv ønsker det.

Et spørsmål bestemmelsen ikke uttrykkelig besvarer, er hva som skjer dersom den gravides egen situasjon endrer seg mens klagesaken automatisk går sin gang — for eksempel dersom hun i mellomtiden har kommet frem til at hun uansett ønsker å fullføre svangerskapet. Loven pålegger nemndene å sende saken videre, men sier ingenting om noen plikt for den gravide til å forfølge en sak hun ikke lenger er interessert i utfallet av. I praksis vil en slik endring naturlig kunne meldes til klagenemnda, som dermed kan avslutte behandlingen uten realitetsavgjørelse — men dette er en praktisk løsning, ikke noe loven selv regulerer eksplisitt.

Det er dessuten verdt å nevne at denne automatiske ordningen ikke stenger for at den gravide også kan uttale seg spesifikt om hva hun mener er galt med det opprinnelige vedtaket, selv om hun ikke trenger å formulere noen formell klage for at saken skal bli overprøvd. Siden hun uansett har rett til å møte for nemnda etter § 14, og denne retten gjelder tilsvarende for Abortklagenemnda etter § 21, kan hun i praksis bruke det nye møtet til å utdype nettopp de punktene hun er uenig i fra førsteinstansens vurdering — selv om loven ikke krever at hun gjør noe aktivt overhodet for at klagebehandlingen skal finne sted. Denne kombinasjonen av automatikk og en reell mulighet til å bli hørt på nytt, er trolig det som gjør ordningen til noe mer enn en ren formalitet.

• Ved avslag sendes saken automatisk videre til Abortklagenemnda, uten at den gravide selv må klage.
• Klagenemnda vurderer alle sider av saken på nytt, ikke bare punkter en klage ville reist.
• Ordningen fjerner terskelen for overprøving i en situasjon der tidsbruk er kritisk.