§ 4 — Rett til fosterantallsreduksjon

Fosterantallsreduksjon er noe annet enn å avbryte et helt svangerskap: her fjernes ett eller flere fostre i et flerlingsvangerskap, mens resten av svangerskapet videreføres. Fordi inngrepet er medisinsk og etisk sett en egen kategori, har lovgiver gitt det en egen paragraf — men strukturen speiler likevel § 3 tett: selvbestemmelse frem til uke 18, deretter et krav om nemndtillatelse.

Tre av de fire mulige grunnlagene for tillatelse etter uke 18 kjenner vi delvis igjen fra hele-svangerskap-tilfellet: risiko for den gravides helse, utsikter til en alvorlig tilstand eller tap av ett av fostrene, og den brede sammensatte vurderingen som fanger opp det som ikke passer noen andre steder. Det som utelukkende gjelder flerlingsvangerskap, er alternativet om at det å beholde samtlige fostre medfører en markert forhøyet fare for spontanabort eller svært tidlig fødsel — en risiko som rett og slett ikke finnes ved en enkeltfostergraviditet, og som derfor har fått sitt eget, skreddersydde grunnlag i loven.

Der en søknad bygger på den brede, sammensatte vurderingen, stiller loven et tilleggskrav som ikke har noe motstykke ved avbrytelse av hele svangerskapet: begrunnelsen for å redusere antallet fostre må veie tyngre enn den risikoen selve inngrepet påfører de fostrene som skal bli igjen. Nemnda må altså foreta en avveining mellom to typer risiko, ikke bare vurdere om vilkårene isolert sett er oppfylt.

Fjerde ledd knytter denne paragrafen sammen med § 3 på et konkret punkt: de samme reglene om at den gravides egen oppfatning skal telle tungt, og den ufravikelige grensen ved uke 22 der bare et fosters visse død åpner for inngrep, gjelder like fullt her — selv om det denne gangen dreier seg om å redusere antallet fostre, ikke å avslutte hele svangerskapet.

Verdt å understreke: retten til informasjon og veiledning etter § 6, og retten til å møte personlig for nemnda etter § 14, står like sterkt uansett om saken gjelder fosterantallsreduksjon eller avbrytelse av et enkeltfostersvangerskap.

Fosterantallsreduksjon er statistisk sett en sjelden problemstilling, men blir mer aktuell i takt med at assistert befruktning — og dermed også flerlingsvangerskap — har blitt vanligere. Situasjonen skiller seg følelsesmessig og medisinsk fra en ordinær abort ved at den gravide ofte ønsker å bære frem svangerskapet, men trenger å redusere risikoen ved å beholde færre fostre enn hun opprinnelig ventet. Nettopp derfor er retten til grundig informasjon og veiledning etter § 6 særlig viktig her: valget er sjelden svart-hvitt, og den gravide må kunne veie den generelle risikoen ved et flerlingsvangerskap opp mot den konkrete risikoen selve reduksjonsinngrepet innebærer for de fostrene som blir igjen — en avveining fagmiljøet og den gravide i praksis må gjøre sammen.

Et annet praktisk poeng: dersom flerlingsvangerskapet oppstod gjennom assistert befruktning ved en fertilitetsklinikk, vil ofte den samme klinikken eller et tilknyttet sykehus også være et naturlig kontaktpunkt for den videre oppfølgingen dersom fosterantallsreduksjon blir aktuelt — selv om selve nemndbehandlingen følger nøyaktig de samme reglene uansett hvordan svangerskapet oppstod.

• Fosterantallsreduksjon gjelder flerlingsvangerskap og har egen paragraf, men følger samme totrinnsstruktur som § 3.
• Ett av de fire nemndgrunnlagene er unikt for denne situasjonen: forhøyet risiko for spontanabort eller svært tidlig fødsel.
• Ved den brede vurderingen må begrunnelsen veie tyngre enn risikoen inngrepet medfører for gjenværende foster.
• Reglene om vekt på den gravides oppfatning og den absolutte grensen ved uke 22 gjelder på samme måte som etter § 3.