Regler om personundersøkelse i straffesaker.

FOR-1986-10-22-2373 · Justis- og beredskapsdepartementet · I kraft 1987-01-01
⚖️ Fastsatt med hjemmel i: straffeprosessloven, lov 1985-06-14-71

Regler om personundersøkelse i straffesaker.

§ 1. Hva reglene gjelder

Reglene gjelder utførelsen av personundersøkelser på oppdrag av påtalemyndigheten eller retten, jf. straffeprosessloven § 162.

§ 2. Hvem utfører personundersøkelsen

Personundersøkelsen utføres av en skikket person som utpekes av kriminalomsorg i frihet, med mindre retten eller barnevernsnemnda har oppnevnt en bestemt person til å foreta undersøkelsen.
Kriminalomsorg i frihet skal fortrinnsvis utpeke en av sine egne tjenestemenn til å foreta undersøkelsen.

§ 3. Private personundersøkere

Når kriminalomsorg i frihet utpeker en personundersøker som ikke er dennes tjenestemann, er kriminalomsorg i frihet ansvarlig for undersøkelsen og har instruksjonsmyndighet overfor undersøkeren.

§ 4. Formularer m.v.

Ved personundersøkelsen skal det benyttes godkjent formular.
Dersom det er mer enn ett år siden det sist ble utført personundersøkelse av siktede, skal det benyttes godkjent formular for tilleggsundersøkelse. Er det mer enn tre år siden det sist ble utført personundersøkelse, skal det utføres en ny undersøkelse.

§ 5. Formålet med undersøkelsen

Formålet med undersøkelsen er å skaffe opplysninger om siktedes personlighet, livsforhold og fremtidsmuligheter, til bruk for avgjørelse av saken. Undersøkelsen skal særlig ta sikte på å skaffe opplysninger som kan være av betydning for spørsmålet om tilsyn og gjennomføring av tiltak i eventuell tilsynsperiode.

§ 6. Orientering til og innhenting av samtykke fra siktede

Før undersøkelsen innledes, skal personundersøkeren gjøre siktede kjent med formålet med undersøkelsen. Er siktede under 18 år, bør vergene gis den samme orientering.
Personundersøkeren skal så vidt mulig be om siktedes samtykke til å innhente opplysninger om ham fra familie, arbeidsgiver m.v. og fra offentlige myndigheter som skoler, barnevernsnemnd og sosialstyre m.v. Er siktede under 18 år, bør også verger anmodes om å gi samtykke til innhenting av opplysninger. Samtykke skal så vidt mulig gis skriftlig.

§ 7. Når siktede eller verger ikke samtykker

Dersom siktede helt eller delvis motsetter seg personundersøkelsen, ved selv ikke å medvirke til den eller ved ikke å gi samtykke til at bestemte personer eller instanser kontaktes eller i det hele motsetter seg at personundersøkelsen utføres, må daglig leder, i samråd med oppdragsgiver, nøye overveie om det i det hele bør utføres personundersøkelse.
Oppdragsgiver underrettes dersom undersøkelsen ikke utføres, med en begrunnelse fra daglig leder. Dersom undersøkelsen utføres, skal oppdragsgiver underrettes om siktedes manglende samtykke og på hvilke punkter undersøkelsen ikke er fullstendig. Det samme gjelder dersom verge ikke samtykker.

§ 8. Orientering til nærstående slektninger

Ved henvendelse til siktedes pårørende, jf. straffeprosessloven § 122, skal disse gjøres oppmerksom på formålet med undersøkelsen. De skal gjøres kjent med sin rett til ikke å forklare seg for personundersøkeren. De skal videre gjøres kjent med at de opplysningene som gis vil komme til siktedes kunnskap ved at han gjør seg kjent med personundersøkelsen eller ved at opplysningene brukes under rettsforhandlingene.

§ 9. Fremgangsmåten ved undersøkelsen

Opplysningene skaffes til veie dels gjennom personundersøkerens samtaler med siktede og dels gjennom henvendelser til personer, institusjoner og myndigheter som antas å kunne gi opplysninger av betydning.
Ved henvendelse til disse skal det opplyses om hvorvidt siktede har gitt samtykke til innhenting av opplysninger. På forlangende forevises skriftlig samtykke.
Opplysninger som kommer frem bør så vidt mulig søkes bekreftet eller etterprøvet. Kilde for opplysningene skal fremgå. Det skal videre klart fremgå hva som er faktiske opplysninger og hva som er vurderinger.

§ 10. Spesielt for private personundersøkere

Den private personundersøkeren gjøres kjent med oppdraget og de mest nødvendige opplysninger som finnes i saksdokumentene. Er det nødvendig for personundersøkeren å se saksdokumentene, skal dette så vidt mulig skje på friomsorgskontoret. Dersom det er nødvendig å oversende kopi av dokumenter, skal disse returneres kontoret når personundersøkeren er ferdig med dem. Det må ikke tas kopier av dokumentene. Skriftlig materiale som ikke returneres kontoret makuleres når oppdraget er avsluttet.
Når den private personundersøkeren vil innhente opplysninger fra institusjoner/offentlige myndigheter, skal kriminalomsorg i frihet anmodes om å innhente opplysningene. Kontoret formidler opplysningene videre på betryggende måte, fortrinnsvis ved at personundersøkeren får opplysningene på kontoret og skriver undersøkelsen der.

§ 11. Diskresjon, taushetsplikt, innsynsrett m.v.

Personundersøkeren foretas slik at den ikke blir til unødig ulempe eller krenkelse for siktede eller andre. Dette gjelder særlig der siktede ikke har tilstått den straffbare handling han er siktet for. Det samme iakttas dersom personundersøkeren møter som vitne i retten.
Personundersøkeren må ikke overfor uvedkommende røpe noe om de private forhold som fremkommer under arbeidet. Brudd på taushetsplikten straffes som bestemt i straffeloven § 121.
Siktede har rett til å gjøre seg kjent med innholdet av personundersøkelsen og skal så vidt mulig underskrive på at så er skjedd.

§ 12. Orientering om tilsyn og andre særvilkår

Siktede skal orienteres om hva tilsyn innebærer. Dersom det er behov for det, skal han også orienteres om andre særvilkår. Han skal gjøres oppmerksom på sin rett til å uttale seg om eventuelle særvilkår, jf. straffeloven § 53 nr. 1 og straffeprosessloven § 69 tredje ledd.
Siktede må ikke forespeiles en bestemt avgjørelse i saken.

§ 13. Uttalelse om straffereaksjon, særvilkår m.v.

Kriminalomsorg i frihet (evt. den som er ansvarlig for personundersøkelsen) skal som regel gi uttalelse om siktede bør stå under tilsyn i tilfelle av betinget reaksjon. Det skal dessuten så vidt mulig legges frem forslag om tiltak som bør søkes gjennomført i tilsynsperioden og hvilke særvilkår som anses egnet til å gjennomføre tiltakene.
Når det finnes hensiktsmessig, kan det foreslås tiltak som bør settes i verk i en eventuell soningsperiode.
Det skal gis opplysning om siktedes syn på de tiltak som foreslås gjennomført i tilsyns- eller soningsperioden, og på eventuelle særvilkår.
Dersom siktede er enig/uenig i de tiltak som skal søkes gjennomført i tilsynstiden/eventuelt i soningstiden, skal dette fremgå av personundersøkelsen.
Det skal bare gis uttalelse om valg av straffereaksjon når oppdragsgiveren eller retten har bedt om det, og slik uttalelse finnes å kunne gis.

§ 14. Vitneplikt

Personundersøkeren plikter å møte som vitne i retten og uttale seg om undersøkelsen.

§ 15. Oppbevaring/makulering av materiale

Daglig leder for friomsorgskontoret må sørge for slik sikring av personundersøkelsene at bare de som har rett til eller krav på opplysninger får tilgang til dem. De skal ligge nedlåst når de ikke brukes i arbeidet. Dersom retten ikke beslutter tilsyn i den sak personundersøkelsen gjelder, skal opplysningene i forbindelse med undersøkelsen makuleres etter fem år, med mindre det i mellomtiden kommer et nytt oppdrag på vedkommende. Overføring til godkjent arkivinstans likestilles med makulering.

§ 16. Ikrafttredelse

Disse reglene trer i kraft fra 1. januar 1987. Reglene får anvendelse på personundersøkelser som besluttes etter dette tidspunkt.
Ved ikrafttredelsen oppheves regler om personundersøkelse i straffesaker gitt av Justisdepartementet 21. mars 1967 nr. 3 med senere endringer.

Kommentarer til reglene

Generelt

De nye reglene om personundersøkelse medfører ingen vesentlige endringer i forhold til de gamle. Generelt kan man si at det nye regelsettet har en mer utførlig regulering av personundersøkelser enn det som hittil har vært gjeldende.
Straffeprosessloven § 162 bestemmer hvem som kan beslutte om personundersøkelse skal foretas. Tidligere ble beslutning om personundersøkelse alltid truffet av påtalemyndigheten. Etter den nye straffeprosessloven må retten i visse tilfelle avgjøre om personundersøkelse skal foretas.
Jf. straffeprosessloven § 163. Normalt vil det være kriminalomsorg i frihet som peker ut den som skal foreta undersøkelsen. De nye reglene bestemmer at personundersøkelsen fortrinnsvis skal utføres av friomsorgens egne tjenestemenn.
Det er kontoret på det sted hvor lovforbryteren bor eller for et lengre tidsrom oppholder seg, som normalt skal ha saken til behandling, jf. påtaleinstruksen § 14-3 annet ledd.
Dersom retten har oppnevnt en bestemt person til å foreta undersøkelsen, følger det av påtaleinstruksen § 14-3 første ledd at sakens dokumenter skal sendes via vedkommende kontor for kriminalomsorg i frihet.
I straffeprosessloven § 163 annet ledd er det fastsatt at ingen kan gjøre tjeneste som personundersøker når han etter domstolloven §§ 106 eller 108 vil være ugild som dommer. At en personundersøker er ugild vil si at det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet. Den nye bestemmelsen innebærer at ansatte ved friomsorgskontorene ikke vil kunne foreta personundersøkelse av egne klienter.
Kriminalomsorg i frihet skal nytte private personundersøkere i begrenset utstrekning, jf. kommentarene til § 2.
1. desember 1981 ble nytt personundersøkelsesformular tatt i bruk, jf. rundskriv G-281/81 73. Formularet skulle utprøves i tiden frem til den nye straffeprosessloven trådte i kraft. På bakgrunn av høringsuttalelser er formularet blitt noe endret.
Bruken av formular for tilleggsundersøkelse må ses i sammenheng med påtaleinstruksen § 14-1 siste ledd som sier at det bør innhentes tilleggsopplysninger fra kriminalomsorg i frihet dersom det er mer enn 1 år siden det sist ble utført personundersøkelse. Videre er det tatt inn en ny bestemmelse om at ny undersøkelse skal foretas når det er mer enn 3 år siden sist det ble utført slik undersøkelse. En rekke av høringsinstansene gikk inn for denne grensen.
Jf. straffeprosessloven § 161 annet ledd. Undersøkelsen skal gi faktiske opplysninger som gjør det mulig for påtalemyndigheten og domstolene å foreta en vurdering av siktedes personlighet, livsforhold og fremtidsmuligheter. Generelle karakteristikker av siktede skal unngås.
Jf. straffeprosessloven § 168. En viktig del av en personundersøkelse av siktede består i å innhente nærmere opplysninger om hans familieforhold, skolegang, arbeidsforhold osv. Dette gjøres ved henvendelse både til offentlige myndigheter og til private.
Offentlige myndigheter og tjenestemenn pålegges i straffeprosessloven § 168 å bistå undersøkeren med opplysninger som disse ber om til bruk for saken. Denne opplysningsplikten gjelder bare så langt det ikke strider mot bestemmelser om taushetsplikt.
Samtykke fra klienten kan oppheve taushetsplikten. Undersøkeren har da krav på å få opplysninger som dekkes av klientens samtykke. Samtykke kan begrenses til f.eks. bestemte offentlige organer og kan når som helst trekkes tilbake.
Uavhengig av klientens samtykke gir forvaltningsloven § 13a og § 13b offentlige tjenestemenn en adgang til å fravike taushetsplikten i visse tilfeller. Selv om opplysningene ønskes i forbindelse med en personundersøkelse vil tjenestemannen her ha en taushetsrett, men ingen plikt til å forklare seg.
Privatpersoner har ingen plikt til å gi opplysninger til en personundersøker selv om de sitter inne med viktige opplysninger.
Rettslig avhør kan undersøkeren anmode om dersom det finnes nødvendig å fremtvinge en forklaring.
Når det gjelder innhenting av opplysninger vises det til kommentarene til § 6.
Kilde for opplysningene skal fremgå under hvert enkelt punkt i personundersøkelsesformularet. I tillegg kommer en samlet kildeangivelse, jf. formularets pkt. 12. Kildeangivelse er av vesentlig betydning for domstolene og påtalemyndigheten, idet undersøkelsen er en viktig del av deres beslutningsgrunnlag ved avgjørelsen av reaksjonsspørsmålet.
Bestemmelsen ble kritisert i en rekke av høringsuttalelsene, fordi den er vanskelig å praktisere. Den må imidlertid ses i sammenheng med de vilkår Datatilsynet har satt i konsesjon for klientregistre i kriminalomsorg i frihet av 10. desember 1981 (vedlagt rundskriv G-8/82 5), jf. pkt. 4.1. Innsamling/kontroll, pkt. 4.2. Utlevering av opplysninger fra registeret, pkt. 4.3. Sletting av opplysninger.
Jf. straffeprosessloven § 169. Kravet om diskresjon begrunnes i at en personundersøkelse representerer et alvorlig inngrep i siktedes privatliv. Både utarbeidelse av undersøkelsen og bruken av den skal skje så skånsomt som mulig.
Personundersøkeren har plikt til å gi opplysninger som er av betydning for oppdraget.
Jf. straffeprosessloven § 170. Den taushetsplikt som er pålagt personundersøkeren tar bare sikte på å hindre at opplysninger gis til uvedkommende. Overfor påtalemyndigheten og retten vil vedkommende ha plikt til å gi opplysninger om de undersøkelser og funn som han har gjort som personundersøker. Det må antas at det heller ikke vil være noe til hinder for at opplysningene blir gitt i forbindelse med fullbyrding av eventuell idømt straff dersom de antas å ha betydning i den forbindelse.
Dersom opplysningene er av en slik art at de vil kunne virke krenkende for siktede eller andre, kan undersøkeren be om å få avgi forklaring for lukkede dører, jf. straffeprosessloven § 164 annet ledd og domstolloven § 126 første ledd.
Når det gjelder innsynsretten vises det til tidligere nevnte konsesjon for personregistre pkt. 4.7 og personregisterloven § 7.
Det er viktig at siktede gis en grundig orientering om hva tilsyn innebærer og følgene av at særvilkår brytes.
Personundersøkerens oppgave er å frembringe opplysninger om siktedes personlige forhold og dessuten skissere tiltak som realistisk og nøkternt kan tenkes iverksatt i løpet av tilsynstiden. Det bør legges betydelig vekt på tiltaksdelen i undersøkelsen slik at domstolene og påtalemyndigheten får et godt grunnlag å bygge på ved reaksjonsfastsettelsen.
Ifølge straffeloven § 53 nr. 1 og straffeprosessloven § 69 tredje ledd har tiltalte rett til å uttale seg om eventuelle særvilkår. Det er derfor hensiktsmessig at vedkommendes syn innhentes i forbindelse med personundersøkelsen.
Jf. straffeprosessloven § 164. Innkalles undersøkeren til å gi forklaring for den dømmende rett, vil han etter den nye straffeprosessloven stå i en mellomstilling mellom en sakkyndig og et vitne.
Personundersøkelsen kan brukes som bevis under hovedforhandlingen når muntlig avhør ikke kan settes i verk, eller ikke finnes nødvendig, jf. straffeprosessloven § 299.
Bestemmelsen må ses i sammenheng med vilkår fastsatt av Datatilsynet i konsesjon for personregistre i kriminalomsorg i frihet, jf. pkt. 4.3. Sletting av opplysninger og pkt. 4.4. Adgang til registeret – sikring.
De nye reglene samt formularet får anvendelse på undersøkelser besluttet etter 1. januar 1987.
Tekst: Lovdata (offentleg eigedom, jf. åndsverkloven § 14), gjengitt uendret per siste tilgjengelige versjon. Rettsregels lovkommentarer er tydelig merket og er våre egne.