Varemerke registrert i Norge – beskyttelsen stopper ved grensen

Territorialprinsippet: hvorfor en norsk registrering stopper ved grensen

Varemerkeretten er nasjonal, ikke internasjonal. Å registrere varemerke hos Patentstyret gir deg enerett til å bruke merket for de varene og tjenestene det er registrert for, men bare innenfor Norges grenser. Norge er heller ikke medlem av EU, så et norsk varemerke gir ingen automatisk beskyttelse i Sverige, Danmark eller resten av unionen, selv om avstanden i praksis er kort og markedet ofte glir over i hverandre. Vil du selge på tvers av grensen, må vernet følge etter, land for land eller region for region.

To veier til vern i flere land

Den ene veien er å søke registrering direkte i hvert enkelt land du vil ha vern i, noe som fort blir tungvint hvis listen blir lang. Den andre er å bruke internasjonale ordninger som lar deg dekke flere land gjennom én samlet søknadsprosess: et EU-varemerke gir vern i samtlige EU-land i én operasjon, mens Madrid-systemet lar deg designere et utvalg land, også utenfor EU, basert på en eksisterende nasjonal registrering. Kostnaden ved disse ordningene er høyere enn en ren norsk registrering, men lavere enn å søke separat i hvert land, og valget mellom dem avgjøres i praksis av hvor mange og hvilke land du faktisk trenger vern i.

Solfrid fant ut at merkenavnet hennes allerede var tatt i Sverige

Solfrid startet en nettbutikk med håndlagde interiørprodukter under et navn hun hadde registrert som varemerke i Norge få år tidligere. Da salget begynte å ta av og svenske kunder utgjorde en stadig større andel av omsetningen, vurderte hun å satse målrettet på det svenske markedet. Et raskt søk i det svenske varemerkeregisteret viste at et selskap i Malmö allerede hadde registrert et svært likt navn for lignende varer, en situasjon som minner om når noen reiser innsigelse mot et varemerke fordi det ligner et eldre merke. Den norske registreringen hjalp henne ingenting der. Løsningen ble å endre profileringen for det svenske markedet til en variant av navnet som ikke kolliderte, samtidig som hun sikret det opprinnelige navnet i de landene der det fortsatt sto fritt.

Når er det verdt å utvide vernet

Det er sjelden lønnsomt å sikre et varemerke i land du ikke har konkrete planer om å selge i. Vurderingen bør heller styres av hvor omsetningen faktisk beveger seg: når et land begynner å utgjøre en merkbar andel av salget, eller når du planlegger en bevisst satsing dit, er det tidspunktet et varemerkesøk og en eventuell registrering bør på plass, før noen andre rekker det først. Å oppdage en kollisjon etter at markedsføringen allerede er i gang, slik Solfrid gjorde, er langt dyrere å rydde opp i enn å sjekke registeret før lanseringen.

Registreringen varer lenge, men den følger deg ikke automatisk

Et registrert varemerke i Norge har vern i ti år regnet fra registreringsdagen, og du kan forny beskyttelsen gang på gang i nye tiårsbolker uten noen fastsatt maksgrense, forutsatt at merket faktisk er i bruk. Den lange varigheten gjør at mange glemmer at vernet likevel er statisk i geografisk forstand. Utvider du virksomheten til et nytt land ti år etter at merket først ble registrert i Norge, må du fortsatt starte en ny prosess der, akkurat som om ingenting av det opprinnelige vernet eksisterte. Det er ingen automatisk oppdatering som følger virksomhetens vekst, og det er nettopp denne mekanikken Solfrid ikke hadde tenkt over før hun sto midt i den svenske lanseringen.

Sjekk registeret før du investerer i markedsføring

Samme forsiktighet gjelder gjerne domenet, siden en domenetvist om en .no-adresse løses etter helt andre regler enn en varemerketvist. Den billigste forsikringen mot en kollisjon som Solfrid sin er et enkelt søk i varemerkeregisteret til landet du vurderer å satse i, gjort før du bruker tid og penger på markedsføringsmateriell, emballasje og domener tilpasset det nye markedet. Et slikt søk tar kort tid og koster lite sammenlignet med å måtte bygge om profileringen etter at kampanjen allerede er lansert. Har søket vist at feltet er ledig, er det også da, ikke etter at merket har blitt kjent i markedet, at en søknad om registrering bør sendes inn.

Selger du inn i et land uten å ha undersøkt om navnet er ledig, er det ikke automatisk ulovlig i seg selv, men du opererer med en risiko du ikke kjenner omfanget av. Møter du på en eldre rettighetshaver, kan du bli møtt med krav om at du slutter å bruke navnet i akkurat det landet, uavhengig av hvor lenge og hvor mye du har markedsført deg der. I verste fall må hele den lokale profileringen bygges om fra grunnen, med nytt navn, ny emballasje og nye domener, samtidig som kundene i det landet allerede har begynt å kjenne deg under det gamle navnet. Den kostnaden, i tid og forvirring hos kundene, er som regel langt høyere enn kostnaden ved et søk og en registrering gjort i forkant.

Løsningen Solfrid endte med, en alternativ variant av navnet i det svenske markedet, krevde at hun i en periode måtte forholde seg til to ulike profiler på tvers av landegrensen, noe som skapte forvirring blant enkelte kunder som fulgte henne på tvers av begge markedene. I ettertid sier hun at hun ville prioritert et internasjonalt varemerkesøk allerede før den norske lanseringen, selv om planene om å selge til Sverige den gangen bare var en løs tanke. Kostnaden ved å sjekke tidlig hadde vært liten sammenlignet med å drive to parallelle merkevarer videre.

Kort oppsummert

• Et varemerke registrert i Norge gjelder kun i Norge, fordi varemerkeretten følger territorialprinsippet.
• Skal du sikre navnet i flere land, kan du søke nasjonalt i hvert land, søke et samlet EU-varemerke, eller bruke Madrid-systemet.
• Sjekk alltid varemerkeregisteret i et nytt marked før du satser tungt der, ikke etter at markedsføringen har startet.
• Prioriter registrering i land der omsetningen faktisk er betydelig eller planlagt, ikke i alle land du teoretisk kunne selge til.