Ektefellen er utenlandsk – arver hun etter norske regler?

Statsborgerskap avgjør ingenting i spørsmålet om utenlandsk ektefelle arv

Gunnar var skeptisk da faren, snart åtti, giftet seg med en kvinne født i Brasil og bosatte seg med henne i en leilighet i Bergen. Da faren døde i fjor, forventet Gunnar og søsknene et komplisert oppgjør fylt av spørsmål om hvem som egentlig hadde krav på hva. Det ble ikke sånn. Så lenge faren var fast bosatt her og norsk arverett dermed kom til anvendelse, gjaldt de vanlige norske reglene fullt ut for enken, uavhengig av at hun fortsatt hadde brasiliansk pass og familie i Rio de Janeiro. Det er bosted og hvilket lands rett som kommer til anvendelse på boet som styrer oppgjøret, ikke statsborgerskapet til noen av partene. Hadde faren og den nye kona i stedet bodd fast i Brasil da han døde, kunne bildet fort sett annerledes ut.

Minstearven på fire grunnbeløp gjelder uansett hvor hun er født

Har avdøde livsarvinger, altså barn eller barnebarn, har gjenlevende ektefelle krav på en minstearv på 4 grunnbeløp fra boet før noe annet fordeles. Er boets nettoverdi mindre enn minstearven, går hele boet til den gjenlevende, og barna arver ingenting fra det dødsboet. Har avdøde derimot ingen livsarvinger, øker minstearven til hele 6 grunnbeløp. Denne regelen gjelder likt enten den gjenlevende ektefellen er født i Kristiansand eller i São Paulo, og det finnes ingen unntaksbestemmelse i loven som senker minstearven fordi ektefellen har utenlandsk bakgrunn. Gunnar og søsknene måtte innse at farens enke satt igjen med en betydelig andel av boet før pliktdelsarven til barna i det hele tatt ble beregnet.

Pliktdelen til barna beregnes som normalt, uavhengig av hvem som overlever

To tredjedeler av formuen er pliktdelsarv for livsarvingene, men aldri mer enn 15 ganger grunnbeløpet til hvert barn eller hver linje av barnebarn. Denne regelen berøres ikke av at gjenlevende ektefelle er utenlandsk statsborger. Det som derimot kan påvirke hva barna faktisk sitter igjen med her og nå, er om enken velger å sitte i uskifte fremfor å skifte boet med en gang. Har avdøde særkullsbarn, altså barn fra et tidligere forhold slik som Gunnar er, kan gjenlevende bare sitte i uskifte med den delen av arven som gjelder disse barna dersom de gir sitt samtykke. Uten samtykke må den arven skiftes ut til særkullsbarnet med en gang, mens resten av boet kan bli stående uskiftet mellom enken og eventuelle felles barn.

Ektepakt og testament kunne ha justert balansen

Faren til Gunnar og kona hans hadde ingen ektepakt, så alt de eide sammen var felleseie som skulle deles likt mellom dem før arveoppgjøret i det hele tatt begynte. Hadde de i stedet opprettet en ektepakt om særeie for enkelte eiendeler, kunne mer av formuen ha blitt holdt utenfor delingen og gått direkte til barna som arv i stedet for å først deles med enken som ektefelle. En ektepakt endrer likevel ikke minstearven eller pliktdelen i seg selv, den endrer bare hvor stor del av den samlede formuen som regnes som felles før arveoppgjøret starter. Innenfor rammene av minstearven og pliktdelen står avdøde dessuten fritt til å bestemme mer i et testament, for eksempel at enken skal få mer enn minstearven, eller at bestemte gjenstander som familiehytta skal gå direkte til barna uavhengig av hvem som sitter i uskifte. Uten testament gjelder de lovbestemte arvereglene fullt ut, akkurat slik det gjorde i boet etter faren til Gunnar. For familier der den ene ektefellen er utenlandsk og kanskje selv har formue eller eiendom i hjemlandet, er kombinasjonen av ektepakt og testament ofte det som faktisk avklarer hvem som eier og arver hva, i stedet for å overlate alt til loven den dagen noen dør.

Hva som skjer om hun flytter hjem igjen

Flytter den gjenlevende ektefellen senere tilbake til hjemlandet sitt, endrer ikke det arveoppgjøret som allerede er gjennomført mens hun var bosatt her. Skulle hun derimot dø etter en slik flytting, mens hun fortsatt sitter i uskifte med formue fra det norske boet, kan spørsmålet om hvilket lands regler som gjelder for det gjenværende oppgjøret bli langt mer sammensatt, siden både arveretten i det nye bostedslandet og de norske reglene om uskifte da kan komme i spill samtidig. Dette er en av situasjonene der det er verdt å få vurdert saken konkret før noen flytter, heller enn å oppdage komplikasjonen etter at noen allerede er død. En advokat med erfaring fra internasjonal arverett tar sjelden mer enn noen timer på å kartlegge om det er grunn til bekymring i det konkrete tilfellet, og den kostnaden er ofte lav sammenlignet med hva en uklar hjemflytting kan utløse av tvist mellom arvingene i to land senere.

Kort oppsummert

• Utenlandsk ektefelle arv etter norske regler avgjøres av hvor paret var bosatt, ikke av statsborgerskap.
• Minstearven er 4 grunnbeløp når avdøde har livsarvinger, og 6 grunnbeløp uten livsarvinger.
• Pliktdelsarven til barna er to tredjedeler av formuen, begrenset til 15 ganger grunnbeløpet per barn eller linje.
• Har avdøde særkullsbarn, kreves disse barnas samtykke for at gjenlevende skal kunne sitte i uskifte med den arven.