Dødsfall i utlandet: dødsattest, hjemsendelse og norsk skifte

Den lokale dødsattesten må gjøres gyldig for norsk bruk

Hedda fikk telefonen en tirsdag formiddag: faren hennes var falt om på golfbanen utenfor Vilamoura, og legen på stedet kunne ikke gjøre noe mer. Det portugisiske sykehuset skrev ut en dødsattest i løpet av en time, men attesten var på portugisisk og bar et stempel ingen norsk saksbehandler kjente igjen fra før. De fleste land krever at et slikt utenlandsk dokument enten får en apostille (et internasjonalt godkjent stempel som bekrefter at underskriften er ekte) eller blir legalisert gjennom ambassaden, avhengig av om opprinnelseslandet har sluttet seg til apostillekonvensjonen. Uten det ekstra stempelet risikerer familien at Skatteetaten, banken eller tingretten avviser papiret fordi de ikke kan verifisere at det er ekte. Hedda ringte den norske ambassaden i Lisboa samme kveld og fikk beskjed om nøyaktig hvilket kontor i Portugal som utsteder apostillen på dødsattester. Det tok fire dager å få stempelet i orden, dager hun ellers hadde brukt på å rydde farens ting på hotellrommet og avbestille resten av reisen.

Ambassaden og reiseforsikringen ordner hjemsendelsen

Hjemsendelse av en avdød er ikke noe du organiserer selv fra en hotellresepsjon sent på kvelden. Har den døde reiseforsikring, dekker den som regel både transporten av kisten og en eventuell kremasjon på stedet dersom familien heller ønsker det. Meld fra til forsikringsselskapet før du bestiller noe som helst selv, for selskapene har egne avtaler med begravelsesbyråer som kjenner de lokale reglene for transport av lik over en landegrense. Uten forsikring må familien dekke kostnaden selv, og den kan fort komme opp i et femsifret beløp avhengig av avstand og hvilket land det gjelder. Utenriksstasjonen bistår med kontakt mot lokale myndigheter og kan anbefale et seriøst begravelsesbyrå i området, men regningen betaler ikke UD for deg. Hedda brukte to hele dager på telefoner mellom forsikringsselskapet, et lokalt byrå og ambassaden før transporten endelig var bestilt, og hun skrev ned navn og telefonnummer på alle hun snakket med, fordi hun måtte gjenta hele historien på nytt for hver nye person i kjeden.

Et dødsfall i utlandet skal meldes til Folkeregisteret

Et dødsfall som skjer utenfor landets grenser, blir ikke automatisk registrert hos Folkeregisteret slik det ville blitt om noen døde på et norsk sykehus. Familien, eller begravelsesbyrået som bistår, må sende inn den godkjente dødsattesten sammen med en melding om dødsfallet. Dette må på plass før arveoppgjøret kan starte, fordi tingretten trenger en bekreftet dødsdato for å åpne boet formelt. Har avdøde vært bosatt her i landet, er det norske myndigheter som fører saken videre selv om selve dødsfallet skjedde et helt annet sted i verden. Behandlingstiden hos Folkeregisteret henger sammen med hvor komplett dokumentasjonen er ved innsending, og en apostillert attest med oversettelse går som regel raskere gjennom enn et papir myndighetene selv må sende til nærmere vurdering. Ring gjerne folkeregisterkontoret på forhånd for å høre nøyaktig hvilke vedlegg de vil ha, i stedet for å gjette og risikere en runde til. Mange kommuner har egne rutiner for dødsfall meldt inn fra utlandet, og en telefon i forkant sparer deg for et par uker i køen bakerst.

Hva regningen for hjemreisen faktisk kan bli

Kostnaden ved en hjemsendelse varierer voldsomt med avstand, hastegrad og om det trengs kremasjon på stedet før avreise. Et dødsfall i Sør-Europa uten forsikring kan fort koste et sted mellom femti og hundre tusen kroner når du legger sammen transport, lokalt byrå, dokumenter og eventuell overnatting for pårørende som reiser ned. Har avdøde en gyldig reiseforsikring, dekkes normalt det aller meste, men noen forsikringer setter et tak på selve transportkostnaden og krever egenandel på resten. Sjekk vilkårene før du signerer noe som helst med et lokalt byrå, for regningen sendes ofte til boet etterpå og trekkes da fra det arvingene til slutt sitter igjen med.

Selve skiftet venter til dokumentene er på plass

Når registreringen er unnagjort, går boet inn i en helt vanlig privat skifte-prosess, samme prosess som om faren til Hedda hadde gått bort hjemme i egen stue. Arvingene kan velge privat skifte hvis de tar på seg ansvaret for gjelden i boet, og fristen for det valget løper fra dødsfallet, ikke fra datoen papirene endelig kom i orden fra utlandet. Har avdøde midler eller en bolig i utlandet i tillegg til det som ligger her hjemme, kan arv med utenlandsk tilknytning komplisere bildet ytterligere, fordi et annet lands regler kan gjelde for akkurat den delen av formuen. Var avdøde gift, gjelder de vanlige reglene om hva ektefellen arver uansett hvor i verden vedkommende befant seg i dødsøyeblikket. Hedda brukte nesten tre uker bare på papirarbeidet før selve skiftet av farens bo kunne starte for alvor. I ettertid sier hun at det var telefonene til ambassaden og forsikringsselskapet, ikke sorgen alene, som tok mest av tiden den første uken.

Kort oppsummert

• En dødsattest fra utlandet må som regel ha apostille eller legalisering før norske myndigheter godtar den.
• Reiseforsikringen dekker vanligvis hjemsendelse av avdøde, men bare hvis selskapet varsles før du bestiller noe selv.
• Et dødsfall i utlandet må meldes til Folkeregisteret før tingretten kan åpne boet formelt.
• Skiftet av boet følger norske regler når avdøde var bosatt her, uavhengig av hvor dødsfallet fant sted.
• Fristen for å velge privat skifte løper fra dødsdatoen, ikke fra dagen papirene fra utlandet endelig er klare.