Uskifte i 20 år: fordelingen når boet endelig skiftes

Boet Dina satt i, vokste kraftig i løpet av tjue år

Mannen til Dina døde da hun var 63 år og etterlot seg et bo på 5,4 millioner kroner, der en datter fra hans første ekteskap måtte samtykke etter arveloven § 15 til at Dina fikk sitte i uskifte etter arveloven § 14, mens de to felles barna ikke trengte å samtykke til noe. Da Dina selv døde tjue år senere, hadde boligen steget kraftig i verdi, og hun hadde dessuten arvet noen hundre tusen kroner etter sine egne foreldre i mellomtiden, penger hun aldri skilte ut fra resten av formuen. Boet sto nå på rundt 12 millioner kroner, mer enn dobbelt så mye som da mannen døde.

I løpet av de tjue årene rakk Dina både å pusse opp boligen for egne sparepenger og å bytte ut en gammel bil med en ny, uten at hun noen gang tenkte over at dette var beslutninger tatt inne i et bo som en dag skulle deles mellom fire forskjellige arvinger. For henne var det ganske enkelt livet som gikk videre, ikke en formue hun forvaltet på andres vegne.

Hovedregelen: veksten deles likt uansett hvem som skapte den

Når et uskiftebo som har vart i tjue år, endelig skal skiftes ved gjenlevendes egen død, er utgangspunktet at hele formuen har vært ett fellesskap hele veien, på samme måte som et felleseie mellom ektefeller. Det betyr at all vekst i verdi som skjedde underveis, enten den skyldtes at boligen steg i pris eller at Dina selv jobbet og sparte i disse årene, deles likt mellom det som opprinnelig var mannens halvpart og det som var hennes, uavhengig av hvem som faktisk sto bak økningen. Datteren fra hans første ekteskap har derfor krav på sin andel av veksten på lik linje med det de felles barna får fra samme halvpart, selv om hun ikke har hatt noe med Dinas liv å gjøre i disse tjue årene.

Arven Dina selv mottok, kan holdes utenfor hennes egen halvpart

Unntaket gjelder det Dina arvet fra sine egne foreldre mens hun satt i uskifte. Fordi ingen noen gang ba om å holde disse pengene utenfor uskifteboet den gangen hun mottok dem, blir de nå en del av det som deles etter de vanlige reglene, sammen med resten av formuen. Hadde noen søkt om delvis skifte da arven kom inn nettopp for å skille den ut, kunne akkurat det beløpet vært holdt utenfor og gått direkte til Dinas egne barn alene. Situasjonen illustrerer hvorfor det lønner seg å ta stilling til slike spørsmål når de oppstår, ikke tjue år senere når pengene for lengst har blandet seg med resten av boet.

De to felles barna til Dina hadde faktisk hørt henne nevne arven fra besteforeldrene en gang for lenge siden, men ingen av dem tenkte den gangen på at dette kunne bety noe for et arveoppgjør som lå tjue år frem i tid. Først da boet skulle gjøres opp, kom spørsmålet opp igjen, og da var det for sent å gjøre noe annet enn å akseptere at pengene fulgte de vanlige reglene.

Slik beregnes hver av arvingenes andel til slutt

I det endelige oppgjøret deles boet på 12 millioner kroner i to like store halvparter. Den ene halvparten, som opprinnelig var mannens, fordeles mellom datteren fra hans første ekteskap og de to felles barna etter de vanlige arvereglene. Den andre halvparten, som var Dinas egen, går utelukkende til de to felles barna, siden datteren fra mannens første ekteskap aldri var Dinas eget barn og dermed ikke arver noe fra den delen av boet. Et regnskap som viser hva boet var verdt da mannen døde og hva det er verdt ved Dinas død, gjør denne oppdelingen langt enklere enn å diskutere seg frem til et tall i etterkant, og uskifte-sjekken er et greit sted å starte før noen setter seg ned med en advokat for å gjøre det endelige oppgjøret.

For familien til Dina endte det med at en advokat satte opp et enkelt skifteoppgjør der begge halvparter ble beregnet hver for seg før de tre arvingene fikk hver sin andel utbetalt. Kostnaden ved å bruke advokat til nettopp denne oppstillingen var beskjeden sammenlignet med den tvisten det kunne blitt dersom datteren og de to felles barna selv skulle blitt enige om tallene uten noen nøytral part involvert.

Kort oppsummert

• Skifte etter langt uskifte følger hovedregelen om at all vekst i formuen deles likt mellom de to opprinnelige halvpartene, uansett hvem som skapte verdiene.
• Et særkullsbarn arver bare av den halvparten som opprinnelig tilhørte sin egen forelder, ikke av gjenlevendes egen halvpart.
• Arv eller gaver gjenlevende mottar underveis, går inn i det som deles, med mindre noen aktivt søkte om å holde beløpet utenfor da det kom inn.
• Felles barn arver fra begge halvpartene, siden de er arvinger etter begge de opprinnelige ektefellene.
• Et klart regnskap fra dødsfallet og frem til det endelige oppgjøret gjør fordelingen mellom arvingene langt enklere.