Kjøperen mener bedriften var «verdt mindre» – hvem må bevise hva?

Dino kjøpte et renseri, og fikk et dårligere kvartal

Dino overtok et renseri etter å ha fått se tre års regnskap og en omsetningsoversikt fra megleren. De første tre månedene etter overtakelse falt omsetningen med en fjerdedel sammenlignet med samme periode året før. Dino mente selgeren måtte ha visst at en av de største bedriftskundene var i ferd med å si opp avtalen, og at dette burde vært opplyst før salget.

Selgeren på sin side hevdet at kundefrafallet kom etter overtakelsen, og at nedgangen skyldtes normale sesongsvingninger kombinert med at Dino selv hadde endret prisene rett etter han tok over. Begge historiene var plausible. Det var her bevisbyrden ble avgjørende for hvem som til slutt måtte bære tapet.

Dino visste at han sto overfor et valg: bruke tid og penger på å forfølge et krav han ikke var sikker på å vinne, eller akseptere nedgangen som en del av den kommersielle risikoen han uansett hadde tatt på seg da han signerte. Han valgte å undersøke saken videre, men satte seg samtidig en grense for hvor mye han var villig til å legge i det før han uansett ga seg.

Hva kjøper faktisk må dokumentere

Skal Dino nå frem med et krav, må han sannsynliggjøre tre ting: at selgeren ga en opplysning som faktisk var uriktig eller villedende, at denne opplysningen var av betydning for prisen han var villig til å betale, og at det er en sammenheng mellom den uriktige opplysningen og det tapet han nå hevder å ha lidd. Det holder ikke å vise til at tallene ble dårligere etterpå. Det må finnes en konkret opplysning, gitt før signering, som viser seg ikke å stemme.

I Dinos tilfelle betydde det å finne ut om selgeren visste om kundens oppsigelsesplaner på salgstidspunktet, og om dette var noe en profesjonell selger burde ha opplyst om uoppfordret gitt hvor stor kunden var for driften. Var opplysningen aldri gitt fordi kjøpekontrakten selv hadde en romslig ansvarsbegrensning med kort frist for å melde krav, kan Dino i tillegg ha mistet retten til å gjøre kravet gjeldende selv om han skulle ha rett i sak.

Due diligence – det kjøper burde spurt om, teller mot ham

En kjøper som har hatt mulighet til å undersøke forhold i due diligence, men ikke gjorde det, kan ikke i ettertid klage på at nettopp det forholdet var dårligere enn antatt. Hadde Dino fått tilgang til kundelisten og valgt å ikke se nærmere på de største kundenes kontraktsvilkår og oppsigelsestid, svekker det hans sak betraktelig, selv om selgeren ikke sa noe direkte usant. Dette er grunnen til at grundig due diligence handler om å sikre deg bevis for hva du faktisk fikk se og ikke se, i tillegg til å oppdage problemer før du kjøper, dersom det senere blir tvist. Var det for eksempel et varelager som viste seg mindre enn opplyst, er dette et av de tydeligste eksemplene på et avvik som er langt lettere å dokumentere enn en påstått synkende kundemasse, nettopp fordi en opptelling gir et konkret tall å vise til.

Sakkyndige, og hva de faktisk kan bidra med

Der partene er dypt uenige om hva som var kjent og ikke kjent på salgstidspunktet, brukes ofte en regnskapskyndig sakkyndig til å vurdere hva som fremgikk av tallmaterialet kjøper fikk tilgang til, og om avvikene lot seg lese ut av det. En sakkyndig vurdering koster penger, men gir ofte den eneste objektive vurderingen partene har å forholde seg til når begge historiene er like plausible på papiret. Før du bestiller en slik vurdering, er det verdt å bruke verktøyet som anslår hva saken din faktisk er verdt til å sjekke at kostnaden står i et rimelig forhold til det du kan vinne.

Hvordan slike saker typisk ender

De fleste tvister om verdi etter bedriftssalg ender i forhandling eller mekling fremfor full rettssak, rett og slett fordi bevisbildet sjelden er krystallklart for noen av partene, og fordi kostnaden ved å prosedere en sak om noen hundre tusen kroner fort spiser opp mye av det som faktisk står på spill. Ligger kravet under 250 000 kroner, behandles saken etter tvistelovens forenklede regler for småkrav dersom den først havner i retten, noe som holder kostnadsrisikoen for begge parter nede sammenlignet med en ordinær sak.

Er kravet stort nok til at en tvist uansett er uunngåelig, bør du hente en advokat tidlig, ikke etter at posisjonene har låst seg og korrespondansen har blitt vanskeligere å komme tilbake fra. Dino endte med å sende et formelt krav med dokumentasjonen han hadde samlet, og fikk et forhandlet prisavslag som var lavere enn det han opprinnelig mente han hadde krav på, men høyt nok til at han ikke angret på å ha forfulgt saken.

Kort oppsummert

• En tvist etter bedriftssalg om verdi krever at kjøper viser til en konkret uriktig opplysning, ikke bare svakere tall i ettertid.
• Kjøpers egen manglende undersøkelse i due diligence svekker som regel kjøpers sak i etterkant.
• En regnskapskyndig sakkyndig brukes ofte når partene er uenige om hva tallene faktisk viste.
• De fleste slike saker løses i forhandling eller mekling, ikke ved full rettssak.