Utlegg og tvangsinndrivelse mot bedriftskunde etter dom

Tvangsinndrivelse bedrift-kreditorer møter starter med et tvangsgrunnlag, ikke med namsmannen

Før namsmannen kan gjøre noe som helst, må du ha et gyldig tvangsgrunnlag, typisk en dom fra forliksrådet eller tingretten som fastslår at kunden skylder deg et bestemt beløp. En uteblivelsesdom, som gis når motparten ikke møter i forliksrådet, teller like mye som en ordinær dom i denne sammenhengen. Har du dommen, sender du en begjæring om tvangsinndrivelse til namsmannen i det distriktet kunden er registrert, sammen med en kopi av dommen og en oversikt over det du fortsatt har til gode. Torbjørg ventet seks uker på uteblivelsesdommen fra forliksrådet før hun kunne sende begjæringen videre, og lærte at denne første fasen ofte tar lengre tid enn selve inndrivelsen etterpå.

Utlegg i bankkonto er raskest, utlegg i driftsmidler er tregest

Namsmannen kan ta utlegg i penger på konto, i kundefordringer selskapet selv har mot andre, eller i fysiske driftsmidler som maskiner, varelager og kjøretøy, avhengig av hva som finnes og lar seg verdsette. Utlegg i bankkonto er ofte det raskeste, fordi pengene der er umiddelbart tilgjengelige og enkle å overføre videre til deg som kreditor. Utlegg i driftsmidler tar lengre tid, fordi eiendelene først må verdsettes og deretter eventuelt selges på tvangssalg for at du skal få noe utbetalt, og verdien ved tvangssalg er ofte lavere enn markedsverdien. Torbjørg fikk dekket en mindre del av kravet gjennom utlegg i kundens bankkonto med en gang, mens resten måtte vente på at namsmannen skulle vurdere om det fantes driftsmidler av noen verdi å ta beslag i.

«Intet til utlegg» er ikke slutten, bare et nytt steg

Finner namsmannen verken penger, fordringer eller verdifulle driftsmidler hos skyldneren, avsluttes forretningen med «intet til utlegg», og dommen din blir stående som et krav uten dekning akkurat nå. Dette betyr ikke at kravet er tapt for godt, for du kan be namsmannen om ny utleggsforretning senere, dersom du har grunn til å tro at kundens økonomiske situasjon har endret seg. Er selskapet reelt uten midler og uten framtidsutsikter, er det verdt å vurdere om videre jag etter et krav uten sikkerhet faktisk lønner seg, sammenlignet med kostnaden ved stadig nye begjæringer. Torbjørg fikk «intet til utlegg» på den siste delen av kravet sitt, og valgte å legge saken til side i noen måneder fremfor å bruke mer tid og penger på en umiddelbart resultatløs prosess.

Konkursbegjæring som pressmiddel virker best mot et selskap som faktisk har noe å tape

Har kunden penger, men rett og slett velger å ikke betale, kan en begjæring om konkurs være et effektivt pressmiddel, fordi selskapet dermed risikerer å miste hele virksomheten dersom det ikke gjør opp for seg. Skyldneren regnes som insolvent når vedkommende ikke kan oppfylle forpliktelsene sine etter hvert som de forfaller, og dette ikke er forbigående, og loven har egne presumsjonsregler for når dette skal legges til grunn, blant annet knyttet til en resultatløs utleggsforretning som Torbjørgs. Er selskapet reelt tomt for verdier og uten drift av betydning, har derimot en konkursbegjæring liten praktisk effekt utover å formalisere det du allerede vet. Vurderer du kostnaden ved en slik prosess opp mot rettsgebyret og risikoen for å sitte igjen med sakskostnader uten dekning, er det verdt å tenke gjennom om et selskap med reell drift og omsetning er langt mer sannsynlig å reagere på en konkurstrussel enn et selskap som allerede er tomt.

Kostnaden ved å forfølge kravet bør stå i forhold til det du realistisk kan hente inn

Hver begjæring til namsmannen har et eget gebyr, og bruker du advokat i tillegg for å følge opp saken, kommer det på toppen av det du allerede har lagt ut i rettsgebyr for selve dommen. Er kravet lite og skyldneren allerede vist seg å være uten midler, er det sjelden verdt å betale for advokatbistand utover det du selv kan gjøre ved å sende inn en ny begjæring når du har grunn til å tro at situasjonen har endret seg. Er kravet stort, og skyldneren har en virksomhet med reell drift som bare later til å nekte å betale, kan en advokat som kjenner tvangsfullbyrdelse og konkursrett bidra til å velge riktig virkemiddel, enten det er ny utleggsforretning eller en konkursbegjæring. Torbjørg vurderte selv at de resterende kravene var små nok til at hun fulgte dem opp på egen hånd, mens hun for de større kundene nå bruker fast advokatbistand allerede fra første purring.

Kort oppsummert

• Tvangsinndrivelse bedrift-kreditorer bruker krever et tvangsgrunnlag først, som regel en dom eller uteblivelsesdom fra forliksrådet.
• Namsmannen kan ta utlegg i bankkonto, kundefordringer eller driftsmidler, der utlegg i bankkonto normalt går raskest.
• «Intet til utlegg» betyr at namsmannen ikke fant noe å ta pant i nå, ikke at kravet er tapt for godt.
• Du kan be om en ny utleggsforretning senere dersom skyldnerens økonomiske situasjon endrer seg.
• En konkursbegjæring virker best som pressmiddel mot et selskap som faktisk har verdier og drift å tape.