Surrogati i utlandet – veien til norsk foreldreskap for begge

Surrogati foreldreskap Norge starter med spørsmålet om hvem som er mor

Yonas og partneren hans fikk sitt barn via surrogati i USA, med en surrogatmor som bar fram barnet og et embryo der Yonas var genetisk far. Da de var tilbake i hjemlandet med et nyfødt barn og amerikanske fødselspapirer som listet begge som foreldre, oppdaget de at norske myndigheter ikke uten videre godtok det.

I norsk rett er den som føder barnet, mor - uavhengig av hvem som er genetisk mor eller om surrogatmoren aldri var ment å bli forelder, se hvem som er juridisk mor når barnet er født av surrogatmor. Det gjorde at ingen av dem automatisk sto som juridisk forelder ved innreise, og de måtte begynne prosessen fra bunnen.

Regelverket bygger på farskap og adopsjon, ikke en egen surrogatiparagraf

Norge har ingen egen lov om surrogati, og en surrogatiavtale kan ikke håndheves her. Det som finnes, er de vanlige verktøyene i barnelova og adopsjonsregelverket, brukt på en situasjon de ikke ble skrevet for.

Er du genetisk far, kan farskapet ditt som regel fastsettes med en DNA-test som bekrefter det biologiske forholdet, omtrent som i andre farskapssaker. Den andre forelderen - enten det er en ektefelle, samboer eller ektemann uten genetisk tilknytning - må derimot som regel gå veien om stebarnsadopsjon for å bli registrert som juridisk forelder, siden vedkommende verken har født barnet eller er genetisk forelder i lovens forstand.

Slik har prosessen forløpt for familier som har gått veien før

I praksis betyr det gjerne to spor som går parallelt. Det ene handler om å komme seg hjem: pass, statsborgerskap og innreisetillatelse for barnet må ordnes gjennom utenriksstasjonen før avreise, og det tar tid i seg selv.

Det andre handler om å bli registrert som foreldre her hjemme etter hjemkomst, der farskapet meldes og den andre forelderen søker om stebarnsadopsjon når farskapet er på plass. Søknaden vurderes av Statsforvalteren, og det kan komme spørsmål om samtykke dersom biologisk far nekter å samtykke til en stebarnsadopsjon i saker der surrogatmorens partner fortsatt regnes som en part som må høres. Familier har opplevd at denne mellomperioden strekker seg over et år, med et barn som i praksis mangler en av sine to foreldre på papiret.

I mellomtiden må den forelderen som ennå ikke er registrert, som regel klare seg uten foreldreansvar i norsk forstand - vedkommende kan ikke uten videre hente barnet i barnehagen alene, signere på legetime eller stå oppført som foresatt i folkeregistrerte systemer. Dette er den delen familier oftest beskriver som mest belastende, ikke selve papirarbeidet, men opplevelsen av at et barn de begge har omsorg for hver dag, formelt sett bare har én forelder i en periode.

Dette bør dere gjøre for å korte ned mellomperioden

Start planleggingen før barnet er født, ikke etter. Avklar med utenriksstasjonen i fødelandet hvilke dokumenter som kreves for pass og innreise, og be om en tidsplan skriftlig. Sørg for at farskapstesten kan gjennomføres så tidlig som mulig etter fødselen, siden hele den andre forelderens sak venter på at farskapet er endelig fastsatt.

Samle alt av dokumentasjon fra surrogatiavtalen, klinikken og fødselsattesten før dere reiser, for etterspørsler fra norske myndigheter kommer nesten alltid etter hjemkomst, når det er tyngre å hente inn nye papirer fra utlandet. Meld fra til Statsforvalteren om adopsjonssøknaden så snart farskapet er registrert, i stedet for å vente på at alt annet er på stell først, slik Yonas og partneren gjorde etter å ha mistet unødvendig tid i starten.

Undersøk også hva som gjelder for reiseforsikring, pass med gyldighet lenge nok til hjemreisen, og om barnet trenger visum i eget navn dersom det ikke automatisk får norsk statsborgerskap før avreise. Flere ambassader har egne rutiner nettopp for saker som involverer surrogati, og det lønner seg å spørre konkret om dette i stedet for å anta at den vanlige passprosedyren gjelder.

Advokat bør kobles inn før dere reiser, ikke etter at noe stopper opp

Dette er et av de områdene der egeninnsats sjelden er nok. En advokat med erfaring fra internasjonal familierett og adopsjonssaker kan kartlegge hvilke krav som gjelder i akkurat deres fødeland kombinert med norsk rett, og forberede søknaden om stebarnsadopsjon parallelt med at dere fortsatt er i utlandet.

Kostnaden ligger typisk et sted mellom 15 000 og 40 000 kroner avhengig av hvor komplisert saken er, men det veier lite mot risikoen for at et barn blir stående uten registrert forelder i flere måneder. Vent ikke til klinikken eller ambassaden sier at noe er uklart - bestill timen før dere reiser.

Kort oppsummert

• Surrogati foreldreskap Norge går som regel via farskap for den genetiske faren og stebarnsadopsjon for den andre forelderen.
• Den som føder barnet regnes som mor etter norsk rett, uansett avtale eller genetikk.
• Pass, statsborgerskap og innreise må ordnes via utenriksstasjonen før dere kan reise hjem.
• Adopsjonsprosessen etter hjemkomst kan ta måneder, i noen tilfeller over et år.
• Advokat bør kobles inn før fødselen, ikke etter at dere har reist hjem.