Kort svar: Ja, det kan skje – men norske domstoler er svært tilbakeholdne. Høyesterett har i Rt. 1982 s. 1335 slått fast at søsken som utgangspunkt bør bo samlet. Unntak gjøres der ett barns sterke og stabile ønske, aldersforskjell, eller spesielle behov gjør splitting til det beste løsningen for hvert enkelt barn.

Ingen lovbestemmelse om søskenhensynet

Barnelova nevner ikke søsken eksplisitt i forbindelse med bostedsavgjørelser. Hensynet til at søsken bor samlet er ulovfestet, men solid forankret i rettspraksis og akademisk litteratur som et relevant moment i vurderingen av barnets beste (§ 48).

Høyesteretts utgangspunkt: Rt. 1982 s. 1335

Høyesterett fastslo at det er «et viktig alminnelig synspunkt at søsken bør bo samlet». Begrunnelsen er at søskenrelasjonen er en betydelig ressurs for barnet – særlig i krevende livssituasjoner som et samlivsbrudd.

Dommen er gammel, men prinsippet er videreført i nyere rettspraksis og anses fortsatt som gjeldende rett.

Når gjør retten unntak?

Rettspraksis viser fire typetilfeller der splitting av søsken er akseptert:

1. Barnets sterke og stabile ønske. Et barn på 13–15 år som klart og gjentatt vil bo hos den ene forelderen, mens søskenet er yngre og mer ambivalent, kan lede til at barna bor ulikt. Barnets mening tillegges «stor vekt» fra 12 år (§ 31).

2. Stor aldersforskjell. Er søsknene 16 og 4 år, er de i svært ulike livsfaser. Den eldste er i ferd med å flytte hjemmefra, og behovet for å bo samlet er reelt sett begrenset.

3. Helt ulikt tilknytningsbehov til de to foreldrene. Dersom ett barn har en primærtilknytning til mor og ett til far, og begge er klare på dette, kan splitting være riktig.

4. Spesielle behov. Et barn med særskilte medisinske eller pedagogiske behov som best ivaretas av én forelder, kan bo der selv om søskenet bor hos den andre.

Eksempel: splitting godtatt

Magnus (15) og Emma (7) har foreldre som skilles. Magnus sier tydelig at han vil bo hos far, nær sine venner og fotballklubben. Han er stabil i ønsket. Emma er mer usikker, men har sterk daglig tilknytning til mor. Sakkyndig vurderer at det er reelle og stabile ønsker hos Magnus, og at Emma knytter seg best til mor. Tingretten avgjør: Magnus bor hos far, Emma bor hos mor. Begge har samvær med den andre forelderen og med hverandre.

Eksempel: splitting nektet

Lars (11) og Ida (9) har foreldre som skilles. Lars sier at han heller vil bo hos far. Ida er ikke like tydelig. Begge har sterk daglig tilknytning til begge foreldre, og søsknene er svært knyttet til hverandre. Sakkyndig finner at splittingen ville vært mer belastende for begge enn de alternative samværsordningene. Tingretten avgjør: begge bor hos mor, med utvidet samvær hos far (inkludert begge søsken samlet ved alle samvær hos far).

Praktisk: søskensamvær kan fastsettes

Selv om søsken bor i samme husholdning som utgangspunktet, finnes det ingen lovbestemmelse om søsknenes samvær med hverandre. Dersom et samlivsbrudd splitter søsken (fordi de har ulike fedre eller mødre), er søsknenes rett til samvær med hverandre ikke eksplisitt regulert i barnelova. Det er likevel et hensyn retten tar.

Den vanligste misforståelsen

Mange tror at fordi ett av barna «vil» bo ett sted, er saken avgjort for begge søsken. Det er feil. Retten vurderer hvert barn individuelt og veier søskenhensynet mot det som er best for hvert barn. Ønsket om å samle søsken er et moment, ikke en absolutt regel.

Hva gjør du nå?

Er du i en situasjon der søsken kan bli delt: - Ta med barnets mening via sakkyndig – ikke bare gjennom deg som forelder - Undersøk om delt fast bosted kan ivaretas for begge søsken (§ 36) - Sørg for at samvær for alle søsken er koordinert, uavhengig av bostedsordning

Artikkelen er basert på barnelova § 48 og § 31, Rt. 1982 s. 1335 og norsk underrettspraksis. Ingen eksplisitt lovhjemmel for søskenhensynet – det er ulovfestet.