Slik viser du barnevernet at du har kontroll på psykisk sykdom

Hva barnevernet faktisk vurderer

Barnevernet vurderer ikke diagnosen din. Det vurderer om barnet får den omsorgen det trenger, og om det er rimelig grunn til å tro at barnets situasjon kan gi grunnlag for tiltak (§ 2-2). Mange foreldre har en psykisk lidelse og gir barna sine trygg og god omsorg. Det som avgjør, er hva sykdommen betyr for hverdagen: mat, søvn, skole, tilsyn og trygghet.

Når du skal vise at du har kontroll, handler det derfor om å vise tre ting. Du er i behandling eller oppfølging, du har en plan for perioder der du er dårlig, og barna har andre voksne å støtte seg til.

Uttalelse fra behandler

En uttalelse fra fastlege, psykolog eller psykiater er den mest direkte måten å dokumentere at du følger opp sykdommen. Den bør beskrive hvor lenge du har vært i behandling, hvordan det fungerer, hva som er behandlingsplanen og, så langt behandleren kan si noe om det, hvordan sykdommen påvirker evnen til å ta vare på barn.

Behandleren har taushetsplikt, så du må gi samtykke til at uttalelsen sendes til barnevernet. Du bestemmer selv hva uttalelsen skal gjelde, og du kan be om å lese den først. En god uttalelse er konkret og saklig, og sier hva som er bra like tydelig som hva som er utfordringer. Mange helsepersonell har dessuten plikt til å følge opp barn som pårørende (helsepersonelloven § 10 a), og kan ha mye å bidra med.

Kriseplan for dårlige perioder

En kriseplan er en kort, skriftlig avtale om hva som skjer når du blir dårlig. Den bør svare på praktiske spørsmål. Hva er varselsignalene dine? Hvem tar over hentingen i barnehagen eller på skolen? Hvem lager mat? Hvor kan barna være hvis du må innlegges? Hvem kontakter du først, og hva gjør behandleren?

Planen kan lages sammen med behandleren eller sammen med familien. Den er også nyttig for deg selv fordi den gjør at du ikke trenger å ta avgjørelser når du er som dårligst. Gi en kopi til dem som står i planen, så alle vet hva som er avtalt.

Nettverk som kan steppe inn

Barnevernet legger vekt på om barnet har flere trygge voksne. Det kan være besteforeldre, en søster, en nabo eller en venn. Det hjelper at disse voksne vet om situasjonen, og at de har sagt ja til å stille opp. Hvis barnevernet ber om det, kan nettverket delta i et møte der planen gjennomgås.

Det er også mulig å få avlastning gjennom kommunen eller et frivillig hjelpetiltak fra barnevernet. Barnevernet skal tilby hjelpetiltak når barnet har et særlig behov på grunn av omsorgssituasjonen (§ 3-1). Å takke ja til hjelp tolkes ikke som en svakhet, og det viser at du tar ansvar. Du kan likevel takke nei, se kan jeg nekte hjelpetiltak.

Dokumentasjonen trenger ikke være omfattende. En side fra behandleren og en halv side med plan er ofte nok. Er du innlagt i perioder, kan du også avtale med avdelingen at de bidrar til å ordne praktiske forhold for barna, og at det som er avtalt, står i journalen din slik at andre kan finne det raskt.

Det du bør passe på

Ikke legg ved mer enn nødvendig. En lang epikrise gir mer innsyn enn barnevernet trenger. Si ifra hvis noe i planen ikke lenger stemmer, for eksempel hvis nettverkspersonen flytter. Vær også åpen om at det finnes dårlige dager. Barnevernet blir mer betrygget av en forelder som kjenner sin egen sykdom enn av en som påstår at alt er i orden.

Husk at barnevernet også kan hente opplysninger fra andre kilder. Reglene om innsyn i egen sak er forklart i innsyn i barnevernsmappa, og hva som skjer med en sak som blir henlagt, står i henlagt barnevernssak og lagrede opplysninger.

Kort oppsummert

• Barnevernet vurderer omsorgen, ikke diagnosen.
• En uttalelse fra behandler viser at du er i behandling, og du må gi samtykke til at den deles.
• En skriftlig kriseplan svarer på hvem som tar over når du er dårlig.
• Et nettverk som kjenner planen, viser at barnet har flere trygge voksne.
• Å vise at du har kontroll på psykisk sykdom handler om å vise at du ser egne grenser og har tatt grep.