Må samværsforelderen ha eget rom til barnet?
Nei, loven krever ikke at samværsforelderen har eget rom til barnet. Barnelova stiller ingen krav til størrelsen eller innredningen av boligen. Retten ser likevel på om forholdene er forsvarlige for barnet når samværet skal fastsettes, og avgjør ut fra hva som er best for barnet. Et trangt hjem er derfor sjelden grunn til å nekte samvær, men en bolig som ikke er trygg, kan få betydning.
Står du i en lignende sak?
Skriv hva som har skjedd, med dine egne ord. Du får en første vurdering av saken din med en gang, og du bestemmer selv om en advokat skal se på den.
Loven har ingen krav til samværsforelderens bolig
Du finner ingen paragraf i barnelova som sier at barnet må ha eget rom, egen seng eller et minimum av kvadratmeter hos samværsforelderen. Barnet har rett til samvær med begge foreldrene, og den retten er ikke avhengig av hvor dere bor. En forelder som bor i en ettroms leilighet, på hybel eller hos sine foreldre har like stor rett til samvær som en som bor i enebolig.
Bostedsforelderen kan derfor ikke nekte samvær fordi boligen er liten eller enkelt innredet. Det er heller ikke et vilkår for å få fastsatt samvær at du leier eller eier.
Det som likevel kan telle
Loven sier at samvær som ikke er til beste for barnet, må stoppes av retten. Det følger av barnelova § 43. I vurderingen av hva som er best, ser retten på barnets samlede situasjon, og boligen er en del av bildet.
Det som tillegges vekt, er ikke størrelsen på boligen, men om barnet har det trygt og forsvarlig når det er der. Det gjelder blant annet om barnet har en egen seng eller et sted å sove, om boligen er ren og sikker for barnets alder, og om det bor andre der som kan være en risiko for barnet. En bolig der det er vold, rus eller vedvarende konflikter, er noe annet enn en bolig som bare er trang.
Barnets alder spiller også inn. Et spedbarn har behov for noe annet enn en tiåring. Det er vanlig å begynne med dagsbesøk og gå over til overnatting når barnet er trygt på stedet.
Hvem avgjør hva som er forsvarlig?
Foreldrene avgjør det selv så lenge de er enige. Hvis bostedsforelderen er bekymret, bør hun si fra på en konkret måte: hva bekymrer henne, hva hun ønsker endret. «Boligen er for liten» er sjelden en holdbar innvending i seg selv.
Når foreldrene er uenige, avgjør retten. Retten kan sette vilkår for samværet, for eksempel at samværet foregår utenfor boligen en periode, eller at det skjer med tilsyn. Den som skal ha samvær, dekker kostnadene ved slike vilkår.
Barnet selv skal få si sin mening. Barn som har fylt sju år, skal få informasjon og mulighet til å uttale seg før en avgjørelse, og fra 12 år skal det legges stor vekt på det barnet mener. Se barnelova § 31.
Daniel og Hanne
Daniel bor i en ettroms på 32 kvadratmeter i Trondheim. Datteren Selma (6) bor hos moren Hanne og har vært hos Daniel annenhver helg siden fjor. Hanne mener Selma bør ha eget rom og vil redusere samværet til dagsbesøk.
Daniel har ikke noe soverom, men har kjøpt en seng og satt av en hylle til Selmas ting. Det er stille og trygt der, og han er hjemme hele helgen. Hanne har ikke noe annet å utsette på boligen enn størrelsen.
I en slik situasjon har Hanne dårlig grunnlag for å kreve at samværet reduseres. Hvis hun går til retten, vil spørsmålet være om samværet er til beste for Selma, og da teller det at Selma har det bra og trygt hos faren. Daniel kan likevel velge å flytte til en større leilighet når Selma blir eldre, men det er hans valg og ikke et krav fra loven.
Praktiske tips for samværsforelderen
Du kan gjøre samværet enklere for barnet uten å ha eget rom. Gi barnet en fast plass å sove, og noen egne ting som blir værende hos deg. Ha plass til klær og leker. Si fra til barnet hva som skal skje hver helg, så det kan forberede seg. Er det søsken, bør de gjerne ha samvær samtidig.
Bor du hos andre, for eksempel foreldre eller en ny partner, kan barnet ha nytte av å bli kjent med dem først. Det kan også være lurt å avtale dette i samværsavtalen. Se også samværsavtale for en mal.
Når bostedsforelderen er redd for det praktiske
Noen ganger handler uroen mindre om rommet og mer om rutiner: hvem lager maten, hvem følger barnet til skolen på mandag, hva skjer hvis barnet blir sykt. Det er rimelige spørsmål, og foreldrene kan avtale svar på dem uten å gå til retten. Skriv gjerne en kort liste over det barnet trenger i samvær: tannbørste, medisiner, favoritt-tøy, skolesaker.
Er uroen alvorlig, for eksempel at samværsforelderen ikke tar barnets behov på alvor eller at barnet kommer hjem med skader, er det et annet spørsmål. Da bør bostedsforelderen si fra konkret og, om nødvendig, ta saken videre til mekling og eventuelt retten. Barnets sikkerhet teller tyngre enn boligstandarden.
Det motsatte kan også skje: samværsforelderen mener bostedsforelderens bolig ikke er egnet, og vil kreve at barnet bor hos henne. Da gjelder de samme vurderingene. Loven stiller ikke krav til bolig for noen av foreldrene, og retten avgjør ut fra hva som er best for barnet.
Kort oppsummert
- Loven krever ikke at samværsforelderen har eget rom, en viss boligstørrelse eller bestemte forhold.
- Bostedsforelderen kan ikke nekte samvær fordi boligen er liten.
- Retten vurderer om forholdene er forsvarlige og trygge for barnet, ut fra hva som er best for barnet.
- Vold, rus eller andre risikoer i boligen betyr mer enn størrelsen.
- Barn fra sju år skal høres, og fra 12 år skal meningen deres telle tungt.
Er saken din litt annerledes?
Et standardsvar passer ikke alltid. Beskriv saken din, så får du en gratis vurdering av akkurat den.