Barnet vil ikke på samvær – må jeg tvinge en tolvåring?

Barnet vil ikke samvær: du skal motivere, ikke tvinge

Minh sto i en skvis hver fredag. Sønnen på tolv nektet å dra til faren, gråt og låste seg på rommet, og Minh visste ikke om hun skulle bære en tolvåring ut til bilen eller la ham være. Faren mente hun saboterte. Statsforvalteren, som Minh etter hvert kontaktet, stilte et helt konkret spørsmål tilbake: hva har du selv gjort for å legge til rette?

Barnelova § 42 pålegger begge foreldre et gjensidig ansvar for at samværsretten oppfylles. Det betyr at du som bostedsforelder ikke kan lene deg tilbake og si at barnet ikke vil, uten selv å ha forsøkt å motivere, snakke med barnet om hvorfor, og praktisk legge til rette for at samværet kan skje. Samtidig skal du aldri fysisk tvinge et barn som gir klart, begrunnet og gjentatt uttrykk for at det ikke vil, og hovedregelen i barnelova § 43 er uansett at samværsforelderen har rett til samvær med barnet, med mindre annet er avtalt eller fastsatt.

Hva som regnes som sabotasje fra din side

Sabotasje er ikke bare å direkte nekte samvær. Det er også mer subtile ting: å ikke minne barnet på avtalen, å la barnet velge fritt uten noen som helst oppfordring, å vise egen frustrasjon eller sinne når samvær nevnes, eller å legge andre aktiviteter til nøyaktig de tidspunktene samvær skulle skje. Retten og statsforvalteren ser etter mønstre over tid, ikke enkelthendelser. Har du konsekvent oppfordret, forklart og forsøkt å forstå hva som ligger bak motstanden, står du langt sterkere enn om du bare har registrert at barnet ikke ville.

Det gjelder også hvordan du snakker om den andre forelderen i barnets nærvær. Kommentarer du oppfatter som helt uskyldige, kan barnet plukke opp og bygge videre på, og over tid gjøre motstanden større enn den egentlig var i utgangspunktet.

Minh innså etter hvert at hun selv, uten å mene det, hadde sukket høyt hver fredag når posen med skiftetøy skulle pakkes. Sønnen tolket suk og treg pakking som at også mor helst ville han ble hjemme. Da hun begynte å snakke aktivt varmt om faren i forkant, uten at noe annet endret seg, ble fredagene merkbart lettere allerede etter noen uker.

Barnets alder og egen vilje: hvor mye teller den

Fra barnet er stort nok til å danne seg egne meninger, skal foreldrene høre hva det har å si, jf. barnelova § 31. Etter hvert som barnet blir eldre, tillegges denne meningen gradvis mer vekt. Det er likevel avgjørende om meningen fremstår som barnets egen, formet av reelle erfaringer med den andre forelderen, eller om den bærer preg av lojalitetskonflikt og påvirkning hjemmefra. Et barn som beskriver konkrete episoder med den andre forelderen, veier annerledes enn et barn som bare gjentar vage, generelle formuleringer det knapt kan forklare selv.

Statsforvalteren snakket til slutt med sønnen til Minh alene, uten at noen av foreldrene var i rommet. Der beskrev han konkrete episoder: at faren ofte var sen, at han følte seg oversett til fordel for farens nye kjæreste, og at han savnet å bli spurt hva han selv hadde lyst til i helgene. Det var akkurat denne typen konkrete, selvopplevde detaljer som gjorde at statsforvalteren la vekt på hans mening, ikke bare selve nei-et.

Dokumenter alt – dette er det retten faktisk ser etter

Skriv ned hver samtale du har med barnet om samvær, hver SMS til den andre forelderen der du bekrefter tid og sted, og hver gang barnet selv nekter til tross for at du har lagt til rette. Dette er ikke for å vinne en krangel, men fordi statsforvalteren og eventuelt retten trenger noe konkret å vurdere ansvarsfordelingen ut fra, dersom saken eskalerer til en formell klage om samværssabotasje eller til tvangsbot. Uten dokumentasjon står påstand mot påstand, og da taper som regel bostedsforelderen tvilen, fordi det nettopp er bostedsforelderens ansvar å legge til rette.

Blir situasjonen fastlåst over flere måneder til tross for reell tilrettelegging fra din side, er det verdt å be familievernkontoret om mekling før saken eventuelt går videre. Les også om når samvær kan nektes helt, for de tilfellene der barnets motstand faktisk er begrunnet nok til at det finnes en vei dit.

Kort oppsummert

• Du skal aldri fysisk tvinge et barn som konsekvent og begrunnet gir uttrykk for at det ikke vil på samvær.
• Som bostedsforelder har du likevel plikt til å motivere og legge praktisk til rette, jf. barnelova § 42.
• Jo eldre barnet er, desto mer skal dets mening telle, men vekten avhenger av om meningen fremstår som barnets egen.
• Manglende tilrettelegging fra din side kan regnes som sabotasje, selv uten at du direkte nekter samvær.
• Dokumenter samtaler og forsøk på tilrettelegging fortløpende – det er dette statsforvalteren ser etter når barnet vil ikke samvær er kjernen i saken.