Saksbehandleren vil ikke snakke med meg uten tolk, er det lov?

Hva tolkeloven pålegger offentlige organer

Tolkeloven gjelder når et offentlig organ trenger tolk til og fra norsk. Som offentlig organ regnes organer som omfattes av forvaltningsloven, domstolene og påtalemyndigheten. Kommunen, NAV-kontoret, skatteetaten og politiet er altså bundet av loven. Et privat selskap er bundet i de sakene der det treffer enkeltvedtak eller utfører tjenester på vegne av det offentlige.

Loven har en egen paragraf om når tolk skal brukes (tolkeloven § 6). Der loven ellers pålegger bruk av tolk, skal organet bruke tolk. I andre tilfeller skal organet bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta rettssikkerheten eller for å gi forsvarlig hjelp og tjeneste. Er du i kontakt med et offentlig organ uten å kunne snakke norsk, bør organet i det minste vurdere å bruke tolk.

Plikten ligger på organet, ikke på deg. Det er saksbehandleren som skal vurdere om tolk trengs, og organet har ansvar for at saken blir godt nok opplyst (forvaltningsloven § 17).

Når saksbehandleren krever tolk: slik avgjøres det

Tolkeloven § 6 nevner to ting som skal veie tungt. Det ene er om samtalepartene kan kommunisere forsvarlig uten tolk. Det andre er sakens alvorlighet og karakter. En enkel avklaring om åpningstider krever mindre enn en samtale om barnevern, utvisning eller en ytelse du er avhengig av.

Dermed finnes det ikke noe fast nivå i norskkunnskaper som utløser tolk. En person som har bodd i Norge i femten år og klarer seg godt i hverdagen, kan likevel ha behov for tolk når samtalen handler om medisinske eller juridiske begreper. Motsatt kan en nyankommet som har lært seg de ordene saken krever, klare seg uten.

Loven sier ikke hvem som tar første initiativ. I praksis kan du si fra at du ønsker tolk, eller at du mener at du ikke trenger det. Saksbehandleren må ta stilling til det, og hun kan ikke bare overlate vurderingen til deg.

Hvem kan tolke, og hva med familie og barn

Når organet har plikt til å bruke tolk fordi det er nødvendig for rettssikkerhet eller forsvarlig hjelp, skal det som hovedregel brukes en kvalifisert tolk (§ 7). Det betyr en tolk som oppfyller kravene til å stå i Nasjonalt tolkeregister. Kravet kan fravikes når det ikke er forsvarlig å vente på en kvalifisert tolk, i nødssituasjoner og når andre sterke grunner tilsier det. Loven har dessuten en midlertidig dispensasjon fra kravet om kvalifisert tolk fram til 31. desember 2026, og Kongen kan forlenge den. Kontroller derfor hva som gjelder når saken din behandles.

Barn skal ikke brukes som tolk. Forbudet står i § 4. Det kan gjøres unntak i nødssituasjoner eller når det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene ellers må anses forsvarlig. Hvis saksbehandleren ber den femtenårige datteren din oversette, har hun med andre ord et problem med loven, ikke du.

Når et krav om tolk kan være diskriminering

Diskrimineringsloven forbyr diskriminering på grunn av blant annet etnisitet, og loven sier at etnisitet omfatter språk (likestillings- og diskrimineringsloven § 6). Direkte forskjellsbehandling betyr at du behandles dårligere enn andre ville blitt i en tilsvarende situasjon. Forskjellsbehandling er likevel lovlig når den har et saklig formål, er nødvendig for å nå formålet og ikke går lenger enn nødvendig (§ 9).

Å sikre at begge parter forstår hverandre i en sak med rettslige følger, er et saklig formål. Kravet om tolk vil i de fleste tilfeller bestå prøven. Anderledes er det hvis saksbehandleren krever tolk av alle som har utenlandsk navn, uten å ha forsøkt å snakke med dem, eller hvis hun avviser deg selv om samtalen går fint på norsk. Da kan det finnes grunn til å tro at navn eller opprinnelse er det som avgjør, og da skifter bevisbyrden: den som har gjort noe, må sannsynliggjøre at det ikke var diskriminering (§ 37).

Slik går du fram hvis du er uenig

Be saksbehandleren begrunne kravet, og gjør det helst skriftlig. Forvaltningsloven § 11 gir deg rett til veiledning om saksbehandlingen, og du kan spørre hva som er bakgrunnen for vurderingen. Skriv ned dato, hvem du snakket med og hva som ble sagt.

Hvis du mener at kravet bygger på etnisitet eller språk uten saklig grunn, kan du klage til Diskrimineringsnemnda. Du kan også ta kontakt med Likestillings- og diskrimineringsombudet, som gir veiledning til alle som spør. Er det en feil i selve saksbehandlingen, kan du sende innsigelse til organet og senere påklage vedtaket. En artikkel om hvordan nemnda og domstolen skiller seg forklarer hva som er forskjellen.

Kort oppsummert

• Offentlige organer skal bruke tolk når det er nødvendig for rettssikkerheten eller forsvarlig hjelp, og det er organet som vurderer det.
• At saksbehandleren krever tolk når dere ikke forstår hverandre forsvarlig, er normalt lov og ikke diskriminering i seg selv.
• Kravet kan likevel være diskriminering hvis det bunner i navn, utseende eller aksent og ikke i et faktisk kommunikasjonsproblem.
• Barn skal ikke brukes som tolk, og hovedregelen er kvalifisert tolk, med en dispensasjon som gjelder til 31. desember 2026.
• Be om begrunnelse skriftlig hvis du mener du ikke trenger tolk, og klag til Diskrimineringsnemnda hvis du mener kravet er usaklig.