Har ektefeller plikt til å forsørge hverandre?

Hva paragraf 38 sier

Ekteskapsloven § 38 er bestemmelsen om ektefellers løpende plikter til å dekke familiens utgifter. Første ledd sier at ektefellene sammen har ansvaret for utgiftene og arbeidet som kreves for det felles husholdet og andre felles behov. Det samme gjelder oppfostringen av barna og hver ektefelles særlige behov.

Ordet «sammen» er det som bærer regelen. Ingen av dere har et alenansvar, og ingen kan overlate hele regningen til den andre. Plikten er ikke knyttet til hvem som tjener pengene, men til at husholdet og barna blir dekket.

Ingen krav om femti prosent hver

Loven sier ingenting om fordelingen. Den sier at dere bidrar «ved tilskudd av penger, ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte». Det finnes derfor ikke en regel om at hver skal betale halvparten av strømmen, maten eller boliglånet.

Det vanligste er at fordelingen følger evnen. Tjener den ene dobbelt så mye som den andre, er det naturlig at den ene tar en større del. Den som er hjemme med små barn, bidrar med arbeid i stedet for penger. Loven godtar altså flere former for bidrag.

Lise tjener 650 000 kroner i året, og mannen Ove 350 000. De bor i en leilighet og har ett barn. De har blitt enige om at Lise betaler boliglånet og Ove dekker mat, barnehage og strøm. Ingen av dem har brutt plikten sin, selv om Lise bruker mer penger. Hadde Ove sluttet å betale, og Lise måtte dekke alt, ville bildet vært et annet.

Hva plikten dekker

Plikten gjelder tre områder.

• Det felles husholdet, som bolig, mat, strøm, forsikringer og hverdagsutgifter.
• Barna, både penger og omsorg.
• Hver ektefelles særlige behov, for eksempel medisiner, briller eller klær ektefellen trenger.

Særlige behov er ikke det samme som alt som en ektefelle ønsker seg. Plikten er knyttet til det som må dekkes, ikke til en bestemt levestandard.

Når en av dere har lite eller ingen inntekt

Plikten er den samme om den ene er student, sykmeldt eller arbeidsledig i en periode. Da tar gjerne den andre en større del av regningene, og det er innenfor det loven forutsetter. Det samme gjelder motsatt, når den ene tar ut permisjon for å være hjemme med barn. Ansvaret er felles, og fordelingen kan endre seg fra år til år. Ingen av dere kan bruke at den andre tjener mer, som grunn til å slutte å bidra helt, og ingen kan bruke et lavt bidrag som begrunnelse for å holde tilbake nødvendige penger.

Hva plikten ikke omfatter

Plikten til å bidra gjør deg ikke ansvarlig for ektefellens private gjeld. En ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den andre uten særskilt hjemmel (ekteskapsloven § 40). Unntaket er vanlige avtaler om det daglige husholdet og barna, som begge hefter for (§ 41). Se blir man økonomisk ansvarlig for ektefellens gjeld.

Plikten fører heller ikke til at du eier mer av det den andre kjøper, eller at du kan kreve å få del i ektefellens sparepenger mens dere er gift. Hver eier sitt, og felleseie er først en delingsregel ved skilsmisse eller død.

Hva skjer hvis en av dere ikke bidrar?

En ektefelle kan i rimelig utstrekning kreve penger av den andre til de utgiftene som loven nevner. Hvis den andre ikke stiller nødvendige midler til rådighet, kan han eller hun pålegges å betale bestemte beløp. Plikten kan altså håndheves overfor retten, og er ikke bare en forventning.

Når plikten opphører

Ved separasjon og skilsmisse opphører ektefellenes gjensidige forpliktelser etter § 38. Det samme gjelder ved samlivsbrudd uten at dere er separert eller skilt (ekteskapsloven § 79). Etter det er det andre regler som gjelder. En ektefelle kan da ha rett til ektefellebidrag, som utmåles etter behovet til den som krever bidrag og betalingsevnen til den som skal betale (§ 80). Forskjellen mellom disse reglene er forklart i forsørgelsesplikt når ektefeller separerer og i ektefellebidrag i separasjonstiden.

Det betyr at plikten ikke fortsetter automatisk bare fordi dere fortsatt er gift på papiret. Flytter dere fra hverandre uten å være separert, regnes samlivsbruddet som tidspunktet da plikten faller bort.

Kort oppsummert

• Ja, ektefeller har en gjensidig plikt til å bidra til familiens utgifter og arbeid etter ekteskapsloven § 38.
• Loven krever ikke likt bidrag. Penger, arbeid i hjemmet og annen innsats teller.
• Plikten omfatter husholdet, barna og hver ektefelles særlige behov, men gjør ikke ektefellen ansvarlig for din private gjeld.
• Nekter en ektefelle å bidra, kan den andre kreve penger i rimelig utstrekning og få bestemte beløp pålagt.
• Plikten faller bort ved separasjon, skilsmisse og samlivsbrudd. Da kan ektefellebidrag komme i stedet.