Kan jeg selge produkter med kjente merker importert fra utlandet?

Konsumpsjon innen EØS: varen er «brukt opp» rettslig sett

Tanken bak konsumpsjonsprinsippet, som henger tett sammen med at et varemerke registrert i Norge stopper ved grensen, er at en merkeeier bare skal kunne kontrollere den første omsetningen av varen sin. Har rettighetshaveren selv solgt eller godkjent salg av en vare et sted i EØS, er varemerkerettens kontroll over akkurat det eksemplaret «brukt opp». Deretter kan varen selges videre av hvem som helst, i hvilket EØS-land som helst, uten at merkeeieren kan påberope seg varemerket for å stoppe det. Det er dette som gjør det lovlig å kjøpe et parti med originale produkter i ett EØS-land og selge dem videre i Norge, selv om den offisielle norske distributøren ikke er involvert i handelen.

Enzo importerte fra Dubai, og det endret alt

Enzo driver en nettbutikk som selger solbriller, og oppdaget at et kjent merke solgte identiske modeller vesentlig billigere i Dubai enn hos den offisielle distributøren i Europa. Han importerte et parti og la dem ut for salg med god margin sammenlignet med de vanlige norske prisene. Problemet var at Dubai ligger utenfor EØS, og merkeeieren hadde aldri samtykket til salg av det aktuelle partiet innenfor EØS-området. Konsumpsjonsprinsippet gjaldt derfor ikke, og merkeeieren kunne stanse videresalget selv om brillene var hundre prosent ekte og ikke forfalskninger. Enzo måtte trekke produktene fra nettbutikken og satt igjen med et lager han ikke kunne selge lovlig i Norge.

Ompakking og merking: der de fleste sakene faktisk står

Selv når varen er lovlig importert innenfor EØS, kan merkeeieren fortsatt reagere hvis du endrer emballasjen, fjerner sporingskoder, eller merker varen på en måte som skader merkets omdømme eller skaper inntrykk av en tilknytning til merkeeieren som ikke finnes. Ompakking er tillatt bare under strenge vilkår, blant annet at det er nødvendig for videresalget og at det tydelig fremgår hvem som har pakket varen om. De fleste tvistene om lovlig parallellimport dreier seg i praksis ikke om selve importen, men om hvordan varen er behandlet og presentert etter at den kom inn i landet.

Når merkeeieren reagerer – hva som skjer videre

Reagerer merkeeieren med et brev om varemerkeinngrep, er første skritt å avklare hvor varene faktisk ble kjøpt inn og om det finnes dokumentasjon på at de ble solgt lovlig innenfor EØS av eller med samtykke fra rettighetshaveren. Kan du vise en slik dokumentert kjede, står du sterkt selv om merkeeieren protesterer. Kan du ikke det, er sjansen stor for at kravet vil bli tatt til følge, og da er det bedre å stanse salget frivillig enn å risikere et pålegg fra domstolen sammen med saksomkostninger på toppen.

Den beste beskyttelsen mot Enzos situasjon er å stille spørsmålet før varene bestilles, ikke etter at de allerede ligger på lager. Be leverandøren dokumentere hvor partiet opprinnelig ble solgt av produsenten eller en autorisert forhandler innenfor EØS, og be gjerne om fakturaer eller andre spor som viser kjeden bakover. En leverandør som ikke kan eller vil svare på hvor varene kommer fra, bør i seg selv være et varselsignal. Det gjelder desto mer når prisen ligger vesentlig under det du ser hos andre forhandlere av samme merke, siden en uvanlig lav pris ofte er nettopp symptomet på at varene har tatt en vei utenom EØS.

Enzos vei videre

Etter at solbrillene måtte trekkes fra nettbutikken, endret Enzo innkjøpsrutinene sine slik at enhver ny leverandør må bekrefte skriftlig hvor varepartiet stammer fra og at det er brakt lovlig inn i EØS-området. Marginene på de nye, dokumenterte partiene er lavere enn det Dubai-importen ga, men risikoen for å måtte trekke varer fra markedet på kort varsel er samtidig langt mindre. Han beskriver selv erfaringen som en dyr, men nødvendig, lærepenge om at en god pris på ekte varer ikke er det samme som en lovlig pris.

Falske kopier er en helt annen sak enn parallellimport

Det er viktig å holde de to problemstillingene fra hverandre. Parallellimport dreier seg om ekte, originale varer som er brakt inn i markedet på feil måte rent geografisk. Salg av forfalskninger, altså varer som utgir seg for å være fra en merkevare uten faktisk å være det, er et helt annet og langt mer alvorlig forhold, som rammes hardere både gjennom varemerkeloven og gjennom straffebestemmelser om forfalskning. Blander en sak disse to sammen, enten fordi selgeren ikke selv er klar over forskjellen eller fordi merkeeieren fremstiller det slik i sin henvendelse, er det viktig å få avklart tidlig hvilken av de to situasjonene som faktisk foreligger, siden konsekvensene og forsvarsmulighetene er svært forskjellige. Spørsmålet ligner det som må avklares når du vurderer om du i det hele tatt kan bruke en kjent merkevares navn i egen markedsføring.

Skal du unngå å havne i samme situasjon som Enzo, bør du som fast rutine be om dokumentasjon på varenes opprinnelse før første bestilling, ikke etter at et parti allerede er betalt og på vei. Spør konkret om varene er kjøpt fra produsenten selv eller fra en autorisert forhandler innenfor EØS, og be om at dette bekreftes skriftlig i avtalen med leverandøren. En seriøs leverandør vil kunne svare på dette uten problemer, mens motvilje mot å dokumentere opprinnelsen som regel er et tegn på at varene har tatt en vei du ikke ønsker å stå ansvarlig for videre.

Kort oppsummert

• Parallellimport er lovlig når varen først er solgt innenfor EØS med samtykke fra merkeeieren, gjennom det som kalles konsumpsjon.
• Import fra land utenfor EØS uten samtykke gir ikke samme vern, selv om varene er hundre prosent originale.
• Ompakking og fjerning av merking kan utløse krav selv når selve importen i utgangspunktet var lovlig.
• Ta vare på dokumentasjon på hvor varene ble kjøpt inn, det er det som avgjør om du står sterkt hvis merkeeieren reagerer.