Opplysningsplikt og avvergeplikt: forskjellen forklart

To plikter i to forskjellige lover

Opplysningsplikten står i barnevernsloven § 13-2, og i likelydende regler i blant annet helsepersonelloven, barnehageloven og opplæringslova. Den handler om barn og om å gi barnevernstjenesten beskjed.

Avvergeplikten står i straffeloven § 196. Den handler om å hindre at bestemte alvorlige lovbrudd skjer, eller å hindre følgene av dem. Den gjelder ikke bare barn, men mange av lovbruddene på listen rammer barn.

Forskjellen mellom opplysningsplikt og avvergeplikt viser seg først i hvem pliktene gjelder.

Opplysningsplikten gjelder den som arbeider for et forvaltningsorgan, som ansatte i skole, barnehage, NAV og kommunens tjenester. Den gjelder også helsepersonell, familievernet, meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for det offentlige. Privatpersoner har ingen opplysningsplikt. En nabo, en trener i et idrettslag eller en slektning kan melde, men må ikke.

Avvergeplikten gjelder alle. Det er ingen forskjell på en lærer, en nabo og en onkel. Plikten gjelder også uten hensyn til taushetsplikt.

Opplysningsplikt og avvergeplikt: forskjellen i terskel

Opplysningsplikten utløses når det er «grunn til å tro» at et barn blir mishandlet, utsatt for alvorlig omsorgssvikt eller havner i noen andre alvorlige situasjoner. Du trenger ikke være sikker. Det er barnevernstjenesten som undersøker.

Avvergeplikten utløses først når det «fremstår som sikkert eller mest sannsynlig» at lovbruddet er eller vil bli begått. Det er en høyere terskel. I tillegg gjelder den bare de lovbruddene som er listet opp i § 196. For barn er de viktigste mishandling i nære relasjoner (§§ 282 og 283), grov kroppsskade, voldtekt, voldtekt av barn under 14 år, grov seksuell omgang med barn mellom 14 og 16 år, kjønnslemlestelse og tvangsekteskap. Incest og seksuell omgang mellom andre nærstående er med når den fornærmede er under 16 år.

Opplysningsplikten er altså bredere. Den dekker også omsorgssvikt som ikke er straffbar, som et barn som ikke får mat eller ikke kommer til lege.

Hva du må gjøre

Etter opplysningsplikten skal du melde fra til barnevernstjenesten uten ugrunnet opphold. Mer kreves ikke. Du skal ikke gripe inn i familien selv.

Avvergeplikten krever at du forsøker å avverge lovbruddet eller følgene av det, «gjennom anmeldelse eller på annen måte». Det vanligste er å kontakte politiet. Det kan også være nok å melde til barnevernet, hvis det er egnet til å hindre det som skjer. Ved akutt fare er det politiet, på 112, som kan handle raskt. Plikten gjelder bare så lenge det fortsatt er mulig å avverge.

Hva som skjer hvis du ikke gjør det

Brudd på avvergeplikten kan straffes med bot eller fengsel inntil ett år. Det er ikke straffbart hvis lovbruddet ikke har kommet så langt som til et straffbart forsøk. Det er heller ikke straffbart hvis du bare kunne oppfylle plikten ved å utsette deg selv, dine nærmeste eller noen uskyldige for fare eller straffeforfølgning. Det siste unntaket gjelder ikke for foreldre, steforeldre, fosterforeldre eller andre med daglig omsorg når offeret er et barn.

Barnevernsloven har ingen egen straffebestemmelse for brudd på opplysningsplikten. For helsepersonell gir helsepersonelloven § 67 straff for forsettlige eller grovt uaktsomme brudd på lovens plikter. For andre ansatte kan brudd få følger i arbeidsforholdet.

Når begge pliktene gjelder samtidig

For en ansatt i skole, barnehage eller helsetjenesten kan begge pliktene gjelde i samme sak. Da oppfyller du ikke den ene ved å oppfylle den andre automatisk. En melding til barnevernet oppfyller opplysningsplikten. Den kan også oppfylle avvergeplikten, men bare hvis den er egnet til å hindre lovbruddet i tide. Ved fare for ny vold i løpet av kort tid er det ofte politiet som må varsles.

Det motsatte gjelder også. En anmeldelse til politiet oppfyller ikke opplysningsplikten, fordi barnevernet ikke uten videre får vite om den. Den som har begge pliktene, bør derfor kontakte både barnevernet og politiet, eller avtale med barnevernet hvem som varsler politiet.

Kort oppsummert

• Forskjellen på opplysningsplikt og avvergeplikt begynner med hvem de gjelder, for opplysningsplikten gjelder offentlige ansatte og helsepersonell, mens avvergeplikten gjelder alle.
• Opplysningsplikten utløses av «grunn til å tro», avvergeplikten av at det er sikkert eller mest sannsynlig.
• Opplysningsplikten betyr melding til barnevernet, avvergeplikten et forsøk på å hindre lovbruddet, ofte via politiet.
• Brudd på avvergeplikten kan gi bot eller fengsel inntil ett år.
• Ved alvorlig vold mot barn gjelder ofte begge pliktene samtidig.