Kan Norge utlevere meg til et annet land?

Når utlevering fra Norge kan komme på tale

Utlevering betyr at Norge sender en person til en annen stat, fordi personen der er siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling. Utleveringsloven § 1 sier at den som oppholder seg her i landet, og som er siktet, tiltalt eller domfelt i en fremmed stat, kan utleveres etter lovens regler. Ordet «kan» er viktig. Norge har aldri plikt til å utlevere etter denne loven. Det er en avgjørelse som tas i hvert enkelt tilfelle.

Loven gjelder bare for personer som er i Norge. Det er ikke nok at et annet land har et ønske. Saken starter med at staten sender en begjæring på diplomatisk vei, og den skal blant annet si hvor personen har statsborgerskap, hva som er gjort, når og hvor, og hvilke straffebestemmelser som rammer handlingen (§ 13). Departementet ser først på begjæringen. Mener det at den straks bør avslås, blir den det. Ellers sendes saken til påtalemyndigheten, som undersøker den (§ 14).

Norske statsborgere kan ikke utleveres

Loven sier: «Norsk statsborger kan ikke utleveres» (§ 2). Det er ingen vurdering og ingen avveining. Er du norsk statsborger, kan du ikke sendes til USA, Tyrkia, Thailand eller noe annet land som ber om utlevering etter utleveringsloven. Loven spør ikke hvor du bor.

Det betyr ikke at du går fri. Norske statsborgere kan straffes i Norge for handlinger de har gjort i utlandet, hvis handlingen også er straffbar i landet der den skjedde, og påtalemyndigheten mener at allmenne hensyn tilsier det (straffeloven § 5). Straffen kan da ikke bli strengere enn høyeste straff i landet der handlingen ble gjort. Utlandet kan dermed sende bevis og anmode om at saken tas opp her. Hva som skjer videre, avgjør norsk påtalemyndighet.

Forbudet er altså ikke bare en hovedregel som gjelder visse land. Det gjelder alle utleveringer etter utleveringsloven. Forskjellen er at EU-landene og de nordiske landene bruker en egen ordning, som er omtalt lenger ned.

Vilkårene når du ikke er norsk statsborger

Er du ikke norsk, må flere vilkår være oppfylt før du kan utleveres:

• Handlingen, eller en tilsvarende handling, må kunne gi fengsel i mer enn ett år etter norsk lov. Er du allerede dømt, må dommen gå ut på minst fire måneders frihetsstraff (§ 3).
• Det må ikke være et politisk lovbrudd (§ 5).
• Det må ikke være alvorlig fare for at du blir forfulgt på grunn av rase, religion, nasjonalitet eller politisk oppfatning (§ 6).
• Utleveringen må ikke stride mot grunnleggende humanitære hensyn, særlig på grunn av alder, helse eller andre personlige forhold (§ 7).
• Du kan ikke utleveres hvis det er avsagt dom, vedtatt forelegg eller meddelt påtaleunnlatelse i Norge for samme handling (§ 8).
• Er du siktet og ikke dømt, må det være skjellig grunn til mistanke om at du er skyldig (§ 10).

Utleveringen kan også bare skje på vilkår. Du kan ikke settes under rettsforfølgning for andre forhold før utleveringen uten samtykke fra departementet, og dødsstraff kan ikke fullbyrdes mot deg (§ 12). Det siste er en reell sperre mot utlevering til stater som bruker dødsstraff, men reglene om forfølgelse og humanitære hensyn gjør at hver sak må vurderes for seg.

Slik behandles saken i Norge

Er du i Norge når begjæringen kommer, kan politiet bruke de samme tvangsmidlene som i en norsk straffesak, som pågripelse og fengsling, for å sikre at du blir værende (straffeprosessloven § 171 brukes tilsvarende, jf. utleveringsloven § 15). Du skal ha en offentlig forsvarer, med mindre du selv velger en (§ 16). Staten dekker godtgjørelsen til forsvareren og andre sakskostnader. Retten kan i særlige tilfeller bestemme at du selv skal betale.

Tingretten avgjør ved kjennelse om vilkårene for utlevering er til stede (§ 17). Samtykker du i utleveringen i rettsmøtet, kan kjennelsen avsies straks. Ellers venter retten til påtalemyndighetens undersøkelse er ferdig. Kjennelsen kan ankes, fristen er tre dager, og anken har alltid oppsettende virkning.

Når kjennelsen er rettskraftig, går saken til departementet. Er vilkårene ikke oppfylt, avslår departementet. Er de oppfylt, avgjør departementet selv om utleveringen skal skje, og kan sette vilkår. Departementets vedtak kan ikke påklages (§ 18). Utleveringen skal gjennomføres så snart råd er, og tvangsmidler kan bare brukes i fire uker etter at vedtaket er endelig, med mindre retten forlenger (§ 19).

Hvis et EU-land eller et annet nordisk land ber om det

Utleveringsloven § 1 henviser til arrestordreloven for overlevering mellom Norge og EU-statene og mellom Norge og de andre nordiske statene. Der gjelder ikke forbudet mot å sende norske statsborgere. Arrestordreloven § 10 sier at reglene også gjelder arrestordrer som gjelder norske borgere. Norge kan sette som vilkår at en norsk borger sendes tilbake for å sone en eventuell dom her (§ 15).

Utlevering fra Norge til resten av verden og overlevering til EU er altså to forskjellige systemer. Spørsmålet «kan de sende meg ut?» har derfor to svar for norske borgere, avhengig av hvilket land som ber om det.

Kort oppsummert

• Norske statsborgere kan ikke utleveres etter utleveringsloven (§ 2).
• Utlevering fra Norge til andre stater krever blant annet at handlingen kan gi mer enn ett års fengsel her, eller at dommen er på minst fire måneder.
• Tingretten prøver vilkårene, kjennelsen kan ankes innen tre dager, og departementet tar den endelige avgjørelsen, som ikke kan påklages.
• Du har offentlig forsvarer, og staten dekker kostnadene som hovedregel.
• EU-landene og de nordiske landene bruker arrestordreloven, og der kan også norske borgere overleveres.