Når må en ektefelle betale bidrag til den andre?
En ektefelle må betale bidrag når to ting er oppfylt: den andres evne til å forsørge seg selv er blitt dårligere på grunn av ekteskapet (ekteskapsloven § 79), og den som skal betale har evne til å yte. Bidraget fastsettes etter en samlet vurdering av begges behov og økonomi (§ 80).
Hva sier loven?
Vår forklaring — les paragrafene ordrett via lenkeneBidragsplikt er unntaket, ikke hovedregelen. Etter skilsmisse forsørger hver seg selv (§ 79 første ledd). Plikt til å betale oppstår bare når vilkårene i unntaksregelen er oppfylt (§ 79 andre ledd).
Vilkårene for bidragsplikt
- Svekket ervervsevne med årsak i ekteskapet. Mottakerens evne til selvforsørgelse må være blitt dårligere på grunn av omsorgen for felles barn eller oppgavefordelingen under samlivet – eller det må foreligge andre særlige grunner.
- Betalingsevne hos den andre. Den som skal betale, må faktisk ha økonomisk evne til det etter at egne nødvendige utgifter er dekket.
Begge sider av dette vurderes samlet.
Hvordan fastsettes størrelsen?
Utmålingen bygger på en skjønnsmessig helhetsvurdering (§ 80): mottakerens behov, betalerens evne, ekteskapets varighet, partenes alder og mulighetene for å komme i inntektsgivende arbeid. Bidraget kan settes for en bestemt periode eller tidsubestemt, og det kan endres hvis forholdene endrer seg vesentlig.
Praktisk eksempel
Kari og Bjørn skiller seg etter 8 års ekteskap uten barn. Begge er i full jobb med god inntekt. Her er det normalt ingen bidragsplikt – ingen av dem har fått svekket ervervsevne på grunn av ekteskapet. Hadde Kari derimot vært hjemme med felles barn i mange år og kommet svekket ut i arbeidslivet, ville Bjørn kunne pålegges å betale bidrag.
Hva kan du gjøre nå?
- Vurder begge vilkårene: er ervervsevnen svekket av ekteskapet, og har den andre betalingsevne?
- Dokumentér oppgavefordelingen under ekteskapet – det er sentralt for vurderingen.
- Avtal eller søk fastsettelse hos NAV, eller bring saken inn for domstolen ved uenighet.