Hva sier loven?
Den gjensidige forsørgingsplikten opphører i utgangspunktet ved separasjon og skilsmisse (§ 79 første ledd). Hver skal stå på egne ben. Men loven gjør unntak (§ 79 andre ledd): bidrag kan pålegges når den ene har fått svekket evne til selvforsørgelse som følge av ekteskapet, typisk fordi vedkommende har vært hjemme med felles barn eller hatt hovedansvaret hjemme mens den andre bygde karriere.
Det avgjørende vilkåret: årsakssammenheng
Du kan ikke kreve bidrag bare fordi den andre tjener mer. Det må være en årsakssammenheng mellom ekteskapet (oppgavefordelingen, omsorgen for felles barn) og at evnen din til å forsørge deg selv er blitt dårligere. Har du full inntekt og forsørger deg selv, er det normalt ikke grunnlag for bidrag.
Hvor lenge?
Bidrag gis for en bestemt tid eller tidsubestemt (§ 80). Etter et langvarig ekteskap kan det gis for mer enn tre år eller uten tidsgrense – særlig hvis ervervsevnen er varig svekket av alder, sykdom eller omsorgsansvar. Loven definerer ikke «langvarig», men et ekteskap på rundt 25 år, eller 15 år med felles barn, regnes normalt som langvarig.
Hvordan kreves bidrag?
Dere kan avtale bidrag selv. Blir dere ikke enige, kan NAV fastsette bidraget administrativt, eller spørsmålet kan bringes inn for domstolen.
Praktisk eksempel
Anne var hjemme med tre barn i 16 år mens Per jobbet fulltid. Ved skilsmissen har Anne vansker med å komme inn i arbeidslivet igjen. Fordi ervervsevnen hennes er svekket som en direkte følge av oppgavefordelingen i ekteskapet, kan hun kreve ektefellebidrag fra Per (§ 79) – og siden ekteskapet var langt og hun har omsorgsansvar, kan bidraget gis for en lengre periode.
Hva kan du gjøre nå?
- Vurder om vilkåret om årsakssammenheng er oppfylt – er ervervsevnen din svekket på grunn av ekteskapet?
- Forsøk en avtale først – mange løser bidrag i skifteavtalen.
- Blir dere ikke enige, kan du søke NAV om fastsettelse, eller ta saken til domstolen.