Som klar hovedregel må man ikke betale ektefellebidrag etter skilsmisse. Ekteskapsloven § 79 fastslår at underholdsplikten opphører ved separasjon og skilsmisse, slik at den klare hovedregelen er at ingen av partene har plikt til å forsørge den andre etter bruddet. Bidragsplikt oppstår bare unntaksvis, der den ene ektefellens forsørgelsesevne er blitt redusert på grunn av omsorg for barn eller oppgavefordelingen i ekteskapet, og der den andre har betalingsevne. Bidragsplikt er altså noe som må begrunnes særskilt.

Ingen alminnelig forsørgelsesplikt etter bruddet

Under ekteskapet har ektefellene gjensidig underholdsplikt etter ekteskapsloven § 38. Denne plikten opphører ved separasjon og skilsmisse, jf. ekteskapsloven § 79 første ledd. Lovens system er at det økonomiske fellesskapet avvikles gjennom delingsoppgjøret, og at partene deretter er økonomisk uavhengige. Det er denne logikken som ligger bak hovedregelen om at ingen bidragsplikt foreligger.

For den som blir møtt med et bidragskrav, er det derfor sentralt å være klar over at kravet bare kan føre frem dersom det positivt påvises at vilkårene for unntak er oppfylt. Bevisbyrden for at det foreligger grunnlag for bidrag, ligger på den som krever det.

Når oppstår bidragsplikt likevel?

Bidragsplikt kan oppstå der to grunnvilkår er oppfylt. For det første må den ektefellen som krever bidrag, ha fått svekket sin evne til selvforsørgelse som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av oppgaver under ekteskapet, jf. ekteskapsloven § 79. For det andre må den bidragspliktige ha økonomisk evne til å betale, jf. ekteskapsloven § 80. Begge vilkår må være til stede samtidig.

Den typiske situasjonen er et tradisjonelt rollefordelt ekteskap der den ene har vært hovedforsørger og den andre har hatt hovedansvaret for hjem og barn over lang tid. Den hjemmeværende kan da stå svakt på arbeidsmarkedet, mens hovedforsørgeren har god inntekt. I slike tilfeller kan det være grunnlag for bidragsplikt, typisk som en tidsbegrenset overgangsordning.

Betalingsevnens betydning

Selv om den ene ektefellen har redusert ervervsevne, oppstår det ingen bidragsplikt hvis den andre ikke har betalingsevne. Etter ekteskapsloven § 80 skal det tas hensyn til den bidragspliktiges økonomi, herunder egne forpliktelser og forsørgelsesbyrder. En bidragspliktig som selv har stram økonomi, lav inntekt eller tunge forsørgelsesforpliktelser overfor barn, vil i praksis ikke bli pålagt bidrag, eller bare et beskjedent bidrag.

Dette innebærer at bidragsplikten alltid er et resultat av en avveining. Den bidragspliktiges egen livssituasjon etter bruddet skal ikke undergraves av bidraget.

Frivillig avtale

I mange tilfeller blir bidragsspørsmålet løst gjennom avtale. Partene kan avtale at det skal betales et løpende bidrag eller et engangsbeløp, gjerne som del av et samlet forlik om det økonomiske oppgjøret. En slik avtale er bindende etter sitt innhold. Det er ikke uvanlig at en ektefelle påtar seg en bidragsforpliktelse som ledd i en helhetsløsning, selv om vilkårene for bidrag etter loven ikke nødvendigvis ville vært oppfylt.

Fastsettelse og endring

Dersom partene ikke blir enige, kan bidrag fastsettes av retten. Bidrag fastsatt etter loven kan senere endres eller falle bort dersom forholdene endrer seg vesentlig, jf. reglene i ekteskapsloven § 83. Ny inntekt, samboerskap eller andre endringer i den bidragsberettigedes situasjon kan begrunne bortfall.

Se artikkel 141 om kravet på bidrag, artikkel 143 om varigheten og artikkel 144 om størrelsen.

Oppsummert: Nei, man må normalt ikke betale ektefellebidrag etter skilsmisse. Bidragsplikt oppstår bare unntaksvis etter ekteskapsloven §§ 79 og 80, der den ene har redusert ervervsevne på grunn av ekteskapets organisering og den andre har betalingsevne.