Kredittsjekket uten samtykke: hva kan jeg kreve?

Kredittsjekk uten samtykke og kravet om saklig behov

Mange tror en kredittsjekk krever et aktivt samtykke fra den som sjekkes, på samme måte som når et nettsted ber om godkjenning av informasjonskapsler. Så enkelt er det ikke. Kredittopplysningsloven bygger i stedet på et krav om saklig behov: den som ber om opplysningene, må ha en reell grunn til å vurdere kredittverdigheten din, for eksempel fordi du har søkt om et lån, bedt om en abonnementsavtale eller søkt en jobb der kredittvurdering er relevant. Uten et slikt behov har foretaket ikke lov til å hente inn opplysningene, uavhengig av om du har signert noe eller ikke.

Det er dette skillet som gjør situasjonen til Egil vanskelig å vurdere ved første øyekast. Han har ikke signert noen avtale med selskapet som sjekket ham, men det betyr ikke automatisk at sjekken var ulovlig. Spørsmålet er om selskapet hadde et saklig behov da spørringen ble gjort, og det kan han bare finne ut ved å undersøke saken nærmere.

Slik havner du i en kredittsjekk uten å vite det

I praksis skjer uberettigede sjekker oftest i noen bestemte situasjoner. Den vanligste er identitetsforveksling, der en annen person med lignende navn eller fødselsdato er søkt opp ved en feil. Den nest vanligste er at et selskap sjekker deg fordi noen andre har oppgitt ditt navn og fødselsnummer i en søknad uten at du er klar over det, for eksempel ved forsøk på kredittsvindel i ditt navn. En tredje situasjon er at et selskap du faktisk har hatt kontakt med tidligere, kjører en ny sjekk uten at det lenger foreligger noen saklig grunn til det.

Uansett årsak er det samme spørsmål som må stilles: fantes det et konkret, aktuelt behov for å vurdere nettopp din kredittverdighet på det tidspunktet spørringen ble gjort. Har Egil aldri hatt kontakt med selskapet og aldri søkt om noe der, er terskelen for at det forelå et saklig behov høy.

Gjenpartsbrevet: retten til å vite hvem som spurte

Gjenpartsbrevet er selve inngangsporten til å forstå hva som har skjedd. Brevet skal opplyse hvilket foretak som ba om opplysningene, når spørringen ble gjort og hvilke opplysninger som ble utlevert. Har Egil ikke lenger brevet tilgjengelig, kan han kontakte kredittopplysningsforetaket direkte og be om en kopi, eller be om innsyn i hvilke spørringer som er registrert på ham det siste året. Denne innsynsretten følger av kredittopplysningsloven kapittel 4, og den koster ingenting å bruke. Vil du forstå mer om hva brevet skal inneholde, kan du lese om gjenpartsbrevet og hvem som kredittsjekket deg.

Når Egil vet hvem som har spurt, er neste steg å kontakte akkurat det selskapet og be om en skriftlig begrunnelse for hvorfor de mente det forelå et saklig behov. Svarer selskapet ikke, eller gir det en begrunnelse som ikke holder, for eksempel at «det er rutine» uten noen konkret kundekontakt å vise til, har Egil et godt utgangspunkt for å gå videre med en klage.

Klage, retting og sletting hos kredittopplysningsforetaket

Neste skritt er å klage til kredittopplysningsforetaket som utførte sjekken, ikke bare til selskapet som bestilte den. Foretaket har plikt til å vurdere om spørringen var berettiget, og skal rette eller slette opplysningen dersom den ikke var det. Er du usikker på om spørringen har satt spor i form av en anmerkning, kan du samtidig sjekke om du har betalingsanmerkning hos et av kredittopplysningsforetakene. Får Egil ikke medhold, eller får han ikke svar innen rimelig tid, kan han ta saken videre med en klage til kredittopplysningsbyrået og Datatilsynet, som fører tilsyn med at loven følges.

Det lønner seg å sette en kort frist i den skriftlige klagen, for eksempel tre uker, og be om skriftlig bekreftelse på at spørringen enten er slettet fra registeret eller at foretaket fastholder at den var berettiget med en konkret begrunnelse. Da har Egil et papirspor å vise til dersom saken må eskaleres videre.

Erstatning når sjekken ikke hadde saklig grunnlag

En kredittsjekk uten saklig behov er i seg selv en krenkelse av personopplysningsvernet ditt, men det er sjelden nok til at det gir en stor pengesum alene. Der det derimot foreligger et dokumentert økonomisk tap, for eksempel fordi sjekken har ført til en uriktig betalingsanmerkning som igjen har gitt avslag på lån eller høyere rente, står Egil sterkere. Kravet må da rettes mot den som bestilte sjekken uten saklig behov, og det er søkeren selv som må sannsynliggjøre både at sjekken var urettmessig og at den har kostet noe konkret.

Er tapet begrenset til irritasjon og bruk av tid på å rydde opp, er det mer realistisk å oppnå retting og sletting enn en pengesum. Har saken derimot gitt et dokumentert tap i kroner, bør Egil vurdere krav om erstatning for en uriktig betalingsanmerkning og eventuelt kontakte advokat dersom foretaket eller selskapet bestrider ansvaret.

Kort oppsummert

En kredittsjekk uten samtykke er ikke automatisk ulovlig, siden det er det saklige behovet, ikke et signert samtykke, som avgjør om spørringen var lovlig. Gjenpartsbrevet og innsynsretten hos kredittopplysningsforetaket er verktøyene du bruker for å finne ut hvem som har spurt og hvorfor. Får du ikke en holdbar forklaring, kan du klage til foretaket selv og deretter til Datatilsynet. Har den urettmessige sjekken ført til et konkret økonomisk tap, kan du også vurdere krav om erstatning mot den som bestilte den.