Kostnader i grensesak: hvem betaler hva

Kostnader i grensesak: gebyrene du betaler til retten

Gebyrene i jordskifteretten står i kapittel 7 i jordskiftelova og regnes som multipler av rettsgebyret. Rettsgebyret er en fast sats som endres over tid, så regn i multipler og se etter dagens beløp hos domstolene når du skal budsjettere.

Den som krever saken, betaler inngangsgebyret på fem ganger rettsgebyret (§ 7-2). Blir kravet avvist eller trukket før retten har tatt det til realitetsbehandling, settes inngangsgebyret ned til to ganger rettsgebyret.

I tillegg betaler partene to ganger rettsgebyret for hver part (§ 7-4). Er det to naboer i saken, kommer det altså fire ganger rettsgebyret på toppen av inngangsgebyret. Er det fem eiendommer med hver sin eier, blir partsgebyrene tilsvarende større.

For merking og koordinatfesting av grenser betaler partene et eget grenselengdegebyr, som departementet fastsetter i forskrift (§ 7-3). Retten kan endre de samlede gebyrene hvis arbeidstiden i saken avviker nevneverdig fra det vanlige (§ 7-5).

Utgifter utenom gebyrene

Paragraf 7-1 lister opp hva som regnes som sakskostnader utover gebyrene. Det gjelder blant annet godtgjøring til jordskiftemeddommere, kostnader til selve grensemerkene, ekstrahjelp til måling og merking av grenser, godtgjøring til tolk og til sakkyndige som retten har oppnevnt, og utgifter til kopier av tinglyste dokumenter eller dokumenter fra statsarkivet som retten henter inn for partene.

Retten kan kreve forskudd fra den som krever saken. Når det er ført inn i rettsboken at behandlingen har begynt, kan den kreve forskudd fra alle parter (§ 7-13). Pålagte forskudd og sakskostnader forfaller til betaling 14 dager etter at du ble kjent med pålegget, hvis ikke retten setter en annen frist (§ 7-14). Betaler den som krever saken ikke inngangsgebyret i tide, regnes det som at kravet er trukket tilbake.

Hvem betaler hva til slutt

Hovedregelen er at jordskifteretten deler sakskostnadene mellom partene etter den nytten de har av saken (§ 7-6). Det er altså ikke den som fikk medhold, som slipper unna. I en grensesak der begge sider får en klar linje å forholde seg til, kan fordelingen bli jevn, mens en part som tydelig har mest å vinne, kan få en større andel.

Det finnes unntak. Kostnader som skyldes at noen trekker en sak, at en sak avvises fordi vilkårene ikke var oppfylt, eller at krav og opplysninger kom for sent, legger retten på dem som har forårsaket dem. Utgifter som bare én eiendom eller én part har skapt, kan legges på vedkommende alene (§ 7-7). Etter merkingen fastsetter retten også hvordan kostnadene til det endelige grensearbeidet skal dekkes (§ 6-29).

Egen rettshjelp og motpartens kostnader

Hver part bærer sine egne kostnader til rettshjelp og annen sakkyndig hjelp (§ 7-8). Dette gjelder uavhengig av hvem som får medhold, med unntakene i § 7-9.

Det viktigste unntaket er at dom i en tvist følger tvistelovens kapittel 20 om sakskostnader (§ 7-9). Hovedregelen der er at den som har vunnet saken, har krav på full erstatning for sine sakskostnader fra motparten, med mulighet for fritak når tungtveiende grunner gjør det rimelig (tvisteloven § 20-2). Er tvistesummen under 250 000 kroner, gjelder dessuten et tak: rettshjelp kan da bare erstattes med inntil 20 prosent av tvistesummen, men alltid inntil 2 500 kroner og aldri mer enn 50 000 kroner (tvisteloven § 10-5).

Når en sak blir trukket eller avvist på formelt grunnlag, gjelder tvisteloven kapittel 20 også.

Hva du kan gjøre for å holde kostnadene nede

Kostnadene følger i stor grad antall parter, grenselengde og hvor mye retten må måle og merke. Blir partene enige underveis, kan saken ende i et rettsforlik, og retten fordeler da sakskostnadene hvis forliket ikke sier noe om dem og en part krever det (§ 6-26). Mekling er forklart i spørsmålet om å bruke mekling i nabosaker.

Kort oppsummert

• Den som krever en grensesak, betaler inngangsgebyret på fem ganger rettsgebyret, og hver part betaler to ganger rettsgebyret.
• Utgifter til måling, grensemerker og sakkyndige kommer i tillegg, og retten fordeler sakskostnadene etter nytten hver part har.
• Hver part dekker sin egen rettshjelp, med unntak for dom i en tvist, der tvistelovens regler om sakskostnader gjelder.
• Kostnader i grensesak kan bli lavere hvis partene blir enige i et rettsforlik.