§ 7-6. Hvem betaler sakskostnadene i jordskiftesaken

Paragrafen avgjør hvem som til slutt betaler sakskostnadene i en jordskiftesak. Hovedregelen gjelder saker etter kapittel 3 og 4. Retten fordeler kostnadene mellom partene etter hvor stor nytte hver av dem har av saken. Den som tjener mest på løsningen, tar størst del av regningen. Fra denne regelen finnes det unntak i de to neste leddene og i § 7-7. Kostnader til rettshjelp og annen sakkyndig hjelp har en egen hovedregel: Hver part betaler sine egne, jf. § 7-8.

Det første unntaket gjelder to typer sak. I tiltaksjordskifte betaler tiltakshaveren alle sakskostnadene, det vil si den som står bak tiltaket som utløser saken. I vernejordskifte betaler vernemyndigheten. Nyttefordelingen brukes altså ikke her. Retten kan likevel legge kostnader på parter som sitter igjen med netto nytte, det vil si at fordelene deres er større enn ulempene. Eksempel: Flere eiere er parter i et tiltaksjordskifte. Tiltakshaveren dekker regningen, men retten kan pålegge en av partene en del hvis vedkommende sitter igjen med netto nytte.

Tredje ledd gir vernemyndigheten regningen i grensefastsetting etter § 4-2 første ledd bokstav f. Paragrafen om grensefastsetting lar jordskifteretten fastsette grenser for eiendommer og rettigheter som en egen sak, og retten skal også merke og koordinatfeste grensene.

Et sentralt unntak fra nyttefordelingen står i § 7-7. Der legges kostnader som skyldes at en sak trekkes eller avvises, eller at krav og opplysninger kommer for sent, på dem som har forårsaket dem. Utgifter som bare enkelte eiendommer eller én part har skapt, kan også legges på vedkommende alene. § 7-6 gir altså grunnregelen, og § 7-7 fanger opp kostnader der det er en tydelig ansvarlig.

Paragrafen blir vist til fra § 6-23, som handler om avgjørelsesformer. Kostnader med skjønn på eiendom utenfor jordskifteområdet følger § 7-10, som viser til en annen lov. Erstatning for rettshjelpkostnader ved dom i tvist er regulert i § 7-9, som også viser til en annen lov.