Kan kunden hindre meg i å jobbe for andre med en konkurranseklausul?

Avtalefriheten er videre for oppdragstakere enn for ansatte

Dette er et av de punktene der forskjellen mellom å være ansatt og å drive for egen regning virkelig merkes, ikke bare i skattemeldingen, men i hvilke rettigheter og begrensninger du faktisk aksepterer hver gang du signerer en ny kontrakt med en oppdragsgiver.

Som selvstendig oppdragstaker har du ikke det samme lovfestede vernet som en ansatt har mot konkurransebegrensninger. Du forhandler i utgangspunktet som en jevnbyrdig næringsdrivende part, og loven legger derfor mindre vekt på beskyttelseshensyn enn den gjør i arbeidsforhold. Dette betyr ikke at du står helt uten vern, men at utgangspunktet for forhandlingen er et helt annet enn det en ansatt har når arbeidsgiveren legger fram en tilsvarende klausul i en arbeidskontrakt. En konkurranseklausul i en oppdragsavtale bygger derfor på et helt annet rettslig utgangspunkt enn en tilsvarende klausul i en arbeidskontrakt. Kjartan kunne i prinsippet ha forhandlet bort hele klausulen før han signerte, men valgte i stedet å forsøke å begrense omfanget av den, fordi han visste at kunden neppe ville godta at den ble fjernet helt. Han spurte seg selv hva som faktisk var verst: å miste oppdraget fordi han presset for hardt, eller å binde seg til en klausul som senere kunne stenge ham ute fra store deler av markedet han jobbet i, et dilemma svært mange konsulenter kjenner igjen når kontrakten ligger klar til signering og oppdraget føles for godt til å takke nei til.

Urimelighetssensuren som fortsatt gjelder, selv i næringsforhold

Det skal likevel en del til før en klausul faktisk settes til side: terskelen er høy, og den vanlige hovedregelen om at avtaler skal holdes, gjelder fortsatt som utgangspunkt også mellom en stor kunde og en liten konsulent.

Den alminnelige urimelighetsregelen i avtaleloven § 36 åpner for å sette hele eller deler av en avtale ut av kraft når det å håndheve den fremstår som klart urimelig overfor den som rammes, og denne sikkerhetsventilen gjelder like fullt for en konkurranseklausul mellom to næringsdrivende. Momenter som spiller inn er varighet, geografisk og faglig omfang, og om Kjartan fikk noen form for kompensasjon for begrensningen. Jo mer inngripende klausulen er for din videre mulighet til å tjene penger i bransjen, desto mer skal det til fra kunden i form av begrunnelse og motytelse før den kan sies å stå seg. En klausul som stenger deg ute fra hele bransjen i flere år uten noen form for motytelse, står svakere enn en som er tydelig avgrenset og tidsbestemt. Kjartan sin opprinnelige klausul dekket ikke bare direkte konkurrenter, men hele teknologibransjen i landet, noe som i praksis ville stengt ham ute fra det aller meste av markedet han faktisk kjente og kunne jobbe innenfor.

Eksklusivitet mot betaling er en helt annen avtale

Denne sondringen er verdt å ta med seg inn i enhver forhandling: spør alltid om det finnes rom for en motytelse før du aksepterer en begrensning som i realiteten koster deg fremtidige inntektsmuligheter.

Skiller man en ren konkurranseklausul fra en avtale om eksklusivitet mot betaling, der kunden faktisk betaler for at du ikke tar oppdrag for andre i en periode, blir bildet et annet. Da er begrensningen en del av det du får betalt for, ikke en ensidig byrde. Kjartan forhandlet nettopp dette punktet: i stedet for en ubetalt karanteneperiode på tolv måneder, endte de på seks måneder med en tilleggsbetaling knyttet direkte til begrensningen. Denne løsningen gjorde også at kunden fikk noe konkret å vise til dersom Kjartan senere skulle bryte avtalen, i stedet for en ren straffeklausul uten noe reelt motstykke fra deres side.

Forskjellen fra arbeidsmiljølovens regler for ansatte

Ansatte har et langt sterkere lovfestet vern mot konkurransebegrensninger enn selvstendige oppdragstakere har, med krav til skriftlighet, begrunnelse og kompensasjon som ikke gjelder på samme måte for en frilanskontrakt. Kjartan sin situasjon som selvstendig næringsdrivende med eget konsulentavtale-forhold til kunden, satte ham derfor i en annen posisjon enn om han hadde vært fast ansatt hos samme selskap, med tilsvarende klausul i arbeidskontrakten. En kollega av Kjartan, fast ansatt i samme selskap, hadde forhandlet frem en helt annen løsning gjennom fagforeningen sin, noe som tydelig illustrerte hvor mye avtalefriheten faktisk varierer mellom de to rollene.

Hva Kjartan forhandlet inn før han signerte

Til slutt endte Kjartan med en klausul begrenset til direkte konkurrenter i samme snevre nisje, en varighet på seks måneder i stedet for tolv, og en kompensasjon knyttet til perioden. Han brukte også muligheten til å be om at klausulen falt bort dersom kunden selv avsluttet samarbeidet uten saklig grunn, slik at han ikke risikerte å sitte bundet av en avtale kunden selv hadde brutt. Denne siste presiseringen viste seg å være minst like viktig som selve varigheten, fordi den fjernet risikoen for at kunden kunne avslutte samarbeidet ensidig og likevel holde Kjartan bundet av begrensningen i etterkant.

Kort oppsummert

• Som oppdragstaker har du videre avtalefrihet enn en ansatt, og en konkurranseklausul er som regel gyldig.
• Avtaleloven § 36 kan sette klausulen til side dersom varighet og omfang gjør den klart urimelig.
• En klausul om eksklusivitet mot betaling er noe annet enn en ensidig, ubetalt konkurransebegrensning.
• Ansatte har et langt sterkere lovfestet vern mot konkurransebegrensninger enn selvstendige oppdragstakere har.
• Forhandle varighet, omfang og eventuell kompensasjon før du signerer, ikke etter at samarbeidet er avsluttet.