Hovedregelen for akkurat dette
En dispensasjon er et unntak fra en bestemmelse i loven, en forskrift eller en arealplan. Fordi planer og avstandskrav er resultatet av en demokratisk avveining, skal det ikke være kurant å fravike dem. Begge vilkårene i loven må være oppfylt samtidig — er bare det ene oppfylt, kan kommunen ikke gi dispensasjon.
Lovgrunnlaget
Plan- og bygningsloven § 19-1 sier at dispensasjon krever grunngitt søknad, og at naboer skal varsles på den måten som nevnt i § 21-3 før vedtak treffes. Vilkårene står i § 19-2: dispensasjon kan ikke gis dersom hensynene bak bestemmelsen det dispenseres fra, hensynene i lovens formålsbestemmelse eller nasjonale eller regionale interesser, blir vesentlig tilsidesatt, og fordelene ved å gi dispensasjon skal være klart større enn ulempene. Myndigheten til å gi dispensasjon ligger hos kommunen.
Konkret eksempel
Lars har en smal, skrå tomt og vil bygge en garasje som havner én meter utenfor byggegrensen i reguleringsplanen. Han sender en grunngitt søknad om dispensasjon fra byggegrensen, der han forklarer at tomtas form gjør det vanskelig å plassere garasjen lovlig, at den ikke hindrer sikt eller naboens lysforhold, og at ulempene dermed er små. Han varsler naboene etter § 21-3 og sender søknaden sammen med byggesøknaden.
Unntak og nyanser
Det kan ikke gis dispensasjon fra saksbehandlingsreglene i loven. Skal du ha dispensasjon fra en plan eller fra byggeforbudet i 100-metersbeltet, skal berørte statlige og regionale myndigheter få uttale seg først. Fordelene som teller, er knyttet til generelle areal- og ressursdisponeringshensyn — rent private ønsker veier lite. I strandsonen praktiseres terskelen særlig strengt.
I praksis
Skriv tydelig hvilken bestemmelse du søker dispensasjon fra. Begrunn de konkrete fordelene, ikke bare at det passer deg. Varsle naboene etter § 21-3, og send dispensasjonssøknaden samtidig med byggesøknaden hvis du kan — da slipper du dobbel varsling.