Hva skjer med resten av avtalen om ett vilkår strykes?
Resten av avtalen består som hovedregel. Avtaleloven § 36 gir retten adgang til å sette avtalen «helt eller delvis» til side, eller endre den - loven bruker altså ordet delvis med vilje. I praksis betyr det at et enkeltstående urimelig vilkår kan strykes eller justeres, mens resten av avtalen fortsatt gjelder mellom partene.
Loven bruker ordet «delvis» med god grunn. Mange forbrukere tror at hvis ett vilkår i en avtale er urimelig, faller hele avtalen bort, som om et enkelt ugyldig punkt smitter over på alt annet. Slik fungerer det sjelden i praksis - og det er en misforståelse som i verste fall kan avholde forbrukere fra å klage i det hele tatt, av frykt for å miste hele avtalen.
Hva sier avtaleloven § 36 om delvis ugyldighet?
Bestemmelsen gir retten tre alternative virkemidler: sette avtalen helt til side, sette den delvis til side, eller endre den. At loven eksplisitt nevner den delvise løsningen, viser at lovgiver forutsatte at det normale er å gripe inn presist, ikke å rive ned hele avtaleforholdet fordi ett punkt er urimelig. Målet med bestemmelsen er å rette opp en konkret urimelighet, ikke å straffe den næringsdrivende ved å annullere en ellers ordinær avtale. Denne tredelte strukturen gir retten et fleksibelt sett verktøy, tilpasset hvor alvorlig og hvor gjennomgripende den konkrete urimeligheten faktisk er.
Hvorfor lar retten resten av avtalen bestå?
Begge parter har normalt en interesse i at avtalen fortsetter å gjelde. Forbrukeren har som regel fått noe av verdi - en vare, en tjeneste, et abonnement - og ønsker sjelden å måtte levere alt tilbake bare fordi ett vilkår var urimelig. Den næringsdrivende har på sin side interesse i å beholde kunden og resten av avtaleforholdet. Å stryke ett problematisk punkt og la resten stå, ivaretar begge disse interessene bedre enn å kaste hele avtalen. Denne løsningen er dessuten mer forutsigbar for begge parter enn et alt-eller-ingenting-utfall, siden den ikke rammer sider ved avtalen som ingen av partene har innvendinger mot.
Kan retten i stedet velge å endre vilkåret, i stedet for å stryke det helt?
Ja, og dette skjer trolig oftere enn ren stryking. I stedet for å fjerne et gebyr fullstendig, kan retten sette det ned til et nivå som ikke lenger er urimelig. I stedet for å oppheve en bindingstid, kan den korte den ned. Denne formen for justering kalles gjerne lemping (at retten endrer eller reduserer en avtaleforpliktelse i stedet for å fjerne den helt), og gir et mer finmasket resultat enn et rent alt-eller-ingenting-valg. Fordelen med lemping fremfor full stryking er at den næringsdrivende beholder et visst vern for det underliggende, legitime formålet med vilkåret - for eksempel å dekke en reell kostnad - samtidig som selve urimeligheten fjernes.
Finnes det tilfeller der hele avtalen likevel faller bort?
Ja, men det er unntaket. Dersom det urimelige vilkåret er så sentralt i avtalen at resten ikke gir mening uten det - for eksempel fordi prisen og hovedytelsen henger uløselig sammen med det aktuelle punktet - kan retten konkludere med at hele avtalen må falle. Det samme kan skje hvis det er åpenbart at den næringsdrivende aldri ville inngått avtalen på de gjenværende vilkårene alene. Dette er imidlertid en høyere terskel enn å bare stryke ett enkeltstående, avgrenset vilkår, og det er sjelden i forbrukerens interesse å argumentere for denne løsningen med mindre resten av avtalen faktisk er verdiløs uten det strøkne punktet.
Hva skjer med penger som allerede er betalt etter det strøkne vilkåret?
Har du allerede betalt et gebyr eller en avgift som stammer direkte fra vilkåret retten senere setter til side eller justerer, er utgangspunktet at det du har betalt for mye, skal tilbakeføres. Strykes et gebyrvilkår helt, kan du kreve hele beløpet tilbake. Blir vilkåret i stedet justert ned til et lavere, rimelig nivå, er det differansen mellom det du betalte og det justerte, rimelige beløpet du kan kreve refundert. Dette henger sammen med selve poenget med lemping: du skal stilles som om det urimelige elementet aldri hadde vært en del av avtalen, ikke bare få det fjernet for fremtiden mens tidligere betalinger blir stående.
Hva betyr dette i praksis for en forbruker som klager?
Det betyr at du kan angripe ett spesifikt vilkår - et gebyr, en bindingsklausul, en ansvarsfraskrivelse - uten å risikere at hele avtalen din forsvinner som en bieffekt. Det senker terskelen for å klage: du trenger ikke argumentere for at hele avtaleforholdet er ugyldig, bare at det ene punktet er urimelig. Dette gjør § 36 til et mer presist verktøy enn mange forventer, og det betyr at du i klagen din bør være like presis: pek på det ene vilkåret, ikke hele avtalen, med mindre du faktisk mener at avtalen som helhet ikke bør bestå.
Kort oppsummert
Avtaleloven § 36 åpner uttrykkelig for delvis lemping: retten kan stryke eller justere ett urimelig vilkår og la resten av avtalen bestå. Dette er hovedregelen, ikke unntaket. Bare når det urimelige vilkåret er så sentralt at resten av avtalen mister mening uten det, kan hele avtalen falle bort. For forbrukeren betyr det en lavere terskel for å angripe ett enkeltstående, konkret problem i avtalen, uten å måtte sette hele avtaleforholdet på spill for å oppnå det.